trond.elstad@lomedia.no
sissel@lomedia.no
Det er da jeg jobber best, når adrenalinet er skyhøyt, forteller Aleksandra Czech-Havnerås (34), opprinnelig fra Polen. Hun er leder av Migrasjonssenteret til Frelsesarmeen i Oslo. Senteret bistår arbeidsinnvandrere.
Tidligere i år fikk hun utdelt prisen Stockmanns hammer fra Stiftelsen Byggfag for kamp mot arbeidslivskriminalitet. Prisen besto av 50.000 kroner, et diplom og en gyllen hammer.
– Da jeg fikk prisen, tenkte jeg på pappa, og tårene trillet. Han gikk bort for noen år siden, og jeg savner han mye. Den store helten for pappa var Lech Walesa, Polens første president etter kommunismens fall, sier hun.
Walesa fikk Nobels fredspris i 1983, da han var leder for fagorganisasjonen Solidaritet.
Møte med Aleksandra Czech-Havnerås
ALDER: 34
AKTUELL SOM: Leder av migrasjonssenteret til Frelsesarmeen i Oslo
Hvilken fase i livet skulle du ha opplevd på nytt?
Ingen. Jeg er glad for livet som det er nå og ønsker å være mer fokusert på å leve i nåtiden.
Hva fikk deg til å le høyt sist?
Mannen min, han kommer med de mest morsomme kommentarer om det som er vanskelig å finne noe positivt i. Det hjelper meg å få nye perspektiver på ting som kan være utfordrende å stå i.
Hva er din mest unyttige kunnskap?
Tilfeldig kunnskap om fotball og fotballspillere som jeg lærer fra samtaler med mannen min.
Bærplukking i Sverige
Tre til fire ganger i året går turen til Polen.
– Jeg prøver å besøke mamma så ofte jeg kan, og vi har også et nært forhold, sier hun.
Aleksandra er født og oppvokst på en gård i den lille bygda Slowikowo. De hadde både sau, lam og høner. Begge foreldrene var lærere.
– Mine foreldre jobbet ekstra som bærplukkere i Sverige om sommeren på 1990-tallet. De ble grovt underbetalt, og det var en stor skuffelse for dem at dette skjedde i et land de trodde hadde et seriøst arbeidsliv, forteller Aleksandra.
Hennes første jobb som kjøkkenassistent ble heller ikke som forventet. Hun forteller at restauranten gikk konkurs, og at store deler av lønna ikke ble utbetalt.
– Vi ansatte ante ikke hvordan vi skulle forholde oss. Det var ingen steder å få hjelp.
Etter hvert ble det noen somre med jobb på restauranten Bølgen & Moi.
– Der var det heldigvis god lønn og ordnede arbeidsforhold, sier hun.
I SVERIGE: Aleksandra og broren med foreldrene i Sverige, der de voksne jobbet som bærplukkere flere somre på 90-tallet.
Privat
– Virkelig fortjent
Mannen hennes, Eivind Havnerås, er rådgiver på Migrasjonssentret.
De snakker engelsk med hverandre.
– Det er vårt kjærlighetsspråk, sier Aleksandra.
Eivind er stolt av kona si.
– Jeg vet hvor mye arbeid og engasjement hun har lagt ned for å hjelpe folk i krise. At hun fikk prisen, var virkelig fortjent, sier han.
Aleksandra har varslet om langt over 200 saker om arbeidslivskriminalietet. Varlsene har gått til blant andre Arbeidstilsynet, Skattetaten og Nav, og ikke minst til organisasjonen Fair Play Bygg. De jobber med å forebygge og avsløre arbeidslivskriminalitet i byggebransjen.
Aleksandra har gitt håp, tro og rettferdighet til alle de hun har hjulpet fram med sine varsler, heter det blant annet i begrunnelsen for at hun fikk prisen Stockmanns hammer. Rådgiver Jonas Bals i LO og Harald Hansen, daglig leder i Byggmesterforbundet, var blant dem som satt i juryen.
FRELSESARMEEN: Aleksandra er overalt, også når det trengs å dele ut en næringsrik porsjon mat fra lokalene på Majorstuen i Oslo.
Sissel M. Rasmussen
Vold og press
Sakene hun har varslet om, handler om lønnstyveri, farlig arbeid, konkurskriminalitet, vold, press og grov utnytting. Alt dette inngår i det som kalles sosial dumping.
– Vi trenger assistanse fra jurister, og Fair Play Bygg hjelper oss ofte. Jeg gir meg aldri.
Hun husker spesielt en sak der en utenlandsk arbeider falt ned fra et stillas, og brakk ankelen. Arbeidsgiver skal ha levert ham til sykehus, og sagt han hadde hoppet selv. Etter hvert fikk han erstatning for yrkesskade. I mellomtiden hadde han måttet amputere tærne på grunn av komplikasjoner.
Aleksandra har en mastergrad i fred, konflikt og utvikling. Hun snakker flytende norsk og engelsk, men det er morsmålet polsk hun har mest bruk for.
– De alle fleste som oppsøker oss, er polakker, men også en del fra baltiske land. Mange er fortvilet over å ha blitt lurt, og det er viktig å lytte til deres historier for å prøve å hjelpe dem.
Flere trusler
Det har imidlertid kostet. Aleksandra forteller om trusler fra forbannede, useriøse utenlandske arbeidsgivere, som har ringt henne dag og natt. Så ille har det vært at hun har byttet telefonnummer to ganger. Aleksandra har blitt skjelt ut både på e-post og sosiale medier.
– Jeg er ikke redd, det har jeg ikke tid til. Det er ikke slik at jeg kikker meg bak over skulderen når jeg går hjem fra arbeid. Men det har vært ubehagelig når det har stormet som verst, sier hun.
Ble skadet
Aleksandra har stor omsorg for hester, som hun beskriver som vakre og kloke dyr. I dag leier hun en hest på fôr i Asker. En islandshest som heter Stjarni.
De søndagene hun har tid, blir det en ridetur i området ved Bergvang gård i Asker i fantastiske omgivelser.
– Da er jeg helt alene på skogsstiene, og det er godt for kropp og sjel, sier hun.
REKREASJON: Aleksandra finner ro i kropp og sjel når hun tar en ridetur med islandshesten Stjarni.
Sissel M. Rasmussen
Da Aleksandra var ung, konkurrerte hun både med dressur- og sprangridning, men måtte slutte på grunn av en skade i hofta. Familien fortsatte med å ha hester på gården.
– Jeg husker spesielt at vi reddet tre hester fra slakteriet, slik at de i stedet fikk et godt liv på gården vår, forteller hun.
En av hestene lever fortsatt, og Aleksandra kaller han pensjonisthest.
I dag spiser hun ikke kjøtt lenger, uansett hvilket dyr det kommer fra.
– Jeg vet jo ikke om dyrene har hatt det bra mens de levde. Det er en av grunnen til at jeg er vegetarianer i dag, poengterer hun.
HESTEJENTA: Aleksandra og faren sammen med hestene Lotka og Boston hjemme på gården i Polen.
Privat
Alltid på jobb
Inntil tidlig i 2024 var Aleksandra både leder av Migrasjonssenteret og for Frelsesarmeens prosjekt for arbeidslivskriminalitet (a-krim). Heldigvis fikk hun avlastning for prosjektlederjobben i a-krim.
– Jeg var virkelig sliten og overarbeidet. Det gikk ikke lenger.
– Nå har jeg en bedre hverdag, men jeg er på en måte alltid på jobb, i og med at jeg er tilgjengelig på telefonen. I tilfelle det skjer en krise, hvor noen utenlandske arbeidstakere med problemer i arbeidslivet trenger øyeblikkelig hjelp, sier Aleksandra, som er organisert i Fagforbundet.
Besøkskompiser
Når hun ikke er på jobb, bruker Aleksandra mye tid sammen med en golden retriever som heter Luna.
De to er frivillige besøksvenner gjennom Røde Kors, og er en gang i uka på eldresenteret.
– De eldre som er demente, husker ikke meg. Men de husker hunden, og blir så lykkelige når jeg kommer med Luna, sier hun.
På fritiden er hun også aktiv som nestleder i det lokale Røde Kors.
– Det er slik jeg liker å leve livet, sier hun.
LUNA: Besøkshunden Luna er med på eldresenteret en gang i uka, på oppdrag for Røde Kors.
Privat
