merete.holtan@lomedia.no
sissel@lomedia.no
Det var tider det vippet rett vei for øygruppa i nord, mener Svein Jonny Albrigtsen, annen generasjons gruvearbeider, leder for LO Svalbard og medlem i Arbeiderpartiet i Longyearbyens lokalstyre.
Det var på slutten av 90-tallet, den gangen Longyearbyen fremdeles var en company town, bygget opp rundt kullgruvene.
Hver uke gikk flere hundre arbeidere på skift i Svea, Store Norskes største gruve. Derfra dro de hjem til familiene sine – eller på puben – med huden så gjennomtrukket av kullstøv at finskjorta måtte vente.
Møte med Svein Jonny Algbrigtsen
Alder: 59
Aktuell som: Leder for LO Svalbard
– Hva er det beste med å være deg?
– At jeg får være med på å påvirke avgjørelser som har betydning for samfunnet på Svalbard.
– Hva har du ennå til gode i livet?
– Å komme meg til Nashville, countryens mekka.
– Hva får deg til å gråte?
– Når jeg får dårlige nyheter om noen jeg kjenner godt.
Arbeidsplassene i Svea sørget for at Norge var solid på plass på Svalbard. Men nå var gruva truet av nedleggelse, og statsminister Kjell Magne Bondevik skulle komme for å se om den var verdt en ekstra bevilgning.
Det fikk Robert Hermansen, den driftige og etter hvert også korrupsjonsdømte gruvedirektøren, til å ta affære.
En sein kveld ringte Hermansen til Svein Jonny Albrigtsen. «Vi må fly opp faren din», sa direktøren, «Sigmund må synge for Bondevik.»
Svein Jonny ringte, men faren trodde ikke et ord på det sønnen sa. Hvorfor skulle han – en pensjonert gruvebus og simpel korsanger – kaste seg på et fly fra Tromsø for å møte statsministeren?
«Jo», kunne Robert Hermansen forklare, da direktøren selv ringte pensjonisten en gang utpå natta: «Bondevik må få høre den sangen».
Dagen etter var Sigmund Albrigtsen på plass oppe på «Funken», messa der gruvefunksjonærene spiste sine bedre middager.
Lysene ble slukket. Sigmund sang. Jørn Hoels kjente melodi lød i mørket:
Har en drøm om å høre tel her i Longyearbyen vår
Har en drøm om å velge fritt, få lægge år til år
Kor framtida føre, kem kainn sei, men vi trur vi har det rætte svar
Gi oss gruvedrift, gi oss vei, det e en drøm vi har.
Svein Jonny Albrigtsen sitter i en sofa i en sparsommelig møblert leilighet i Longyearbyen. Forteller på dialekt fra Troms:
– Han Bondevik, han fekk tårer i øya'n.
– Og pengene kom?
– Ja, penga'n kom. Alle er menneskelige, for å sei det sånn.
SIKKERHETSINSPEKTØREN: Gruvelomp og vernebriller - det har vært arbeidstøyet til Svein Jonny Albrigtsen i 40 år. Her står han på platået utenfor Gruve 7, der han sørger for sikkerheten til gruvearbeiderne.
Sissel M. Rasmussen
«Se hva vi får til her»
I lengden holdt det ikke for Svea, Lunckefjell eller noen av de andre norske kullgruvene på Svalbard. Om et snaut år legges etter alle solemerker Gruve 7 ned, den aller siste.
Der jobber Svein Jonny Albrigtsen som sikkerhetsinspektør, og sørger for at kollegaene kommer hjem med liv og lemmer i behold.
– Sikkerheten har ikke alltid vært førsteprioritet i gruvene. Faren min jobba på akkord, det var om å gjøre å skjære ut mest mulig kull på kortest mulig tid. To dødsfall i året var akseptert, sier Svein Jonny.
Han legger til et «for å sei det sånn», som han så ofte gjør – inspektøren har ikke en hang til å overdrive. Han er sindig og litt stiv i talen, men plutselig kommer det noen ord som smeller:
– Å legge ned Svea var en industriskandale, den gruva kunne hatt ti år til. Nå skal Gruve 7 legges ned, selv om vi leverer det reneste kullet som finnes. Men det er ingen politikere som tør å si høyt at de vil ha kull.
– Stortingsrepresentant Ola Borten Moe har kalt det en «emo-styrt» politikk?
– Nettopp! Det er bare symbolpolitikk. Vi burde beholdt kullet, i hvert fall til verden har roet seg. Men politikerne vil bare at Norge skal være et utstillingsvindu for verden og kunne si: «Se hva vi får til her».
BEGEISTRING: Svein Jonny som liten gutt, hjemme i Lakselvbukt utenfor Tromsø.
Merete HoltanPrivat
Reinsdyr på Anfield Road
Gjennom vinduene fra leiligheten kan Svein Jonny se Longyearbyens palett av boliger – i rødt og gult, grønt og blått – som i et øde Kardemomme by.
Han kan også se utover en nabos selvskutte reinsdyr, som henger til tørk ved siden av dørskiltet med «Anfield Road».
Svalbard er annerledes. Øygruppa huser folk fra rundt 50 nasjoner, under andre regler enn på fastlandet. Hit har folk kommet for naturen, for eventyret, for penga i gruva, for kameratskapet, festen og flokken. Er det over nå?
– Alle endringene her … Det er ikke riktig bra, sier Svein Jonny.
Han, som har vært 50 år på Svalbard, opplever at arbeidsplasser forsvinner. At maten og strømmen blir dyrere, isen smelter og krigen truer.
– Han burde latt industrien leve videre, beholdt stabile, norske arbeidsplasser.
– Hvem er «han»?
Brune øyne, rolig blikk. Av og til et lattermildt smil bak barten, men ikke nå.
– Det er norske myndigheter, det. De mangler historien. De har glemt det som har vært.
«Måkka koll» i gruva
Helt mørkt, med gruvelamper som lyste opp landingsstripa. Det er det Svein Jonny husker best fra sitt første møte med Svalbard som niåring.
Faren hadde endelig fått leilighet gjennom Store Norske, og Svein Jonny, broren og moren pakket sammen livet i Lakselvbukt utenfor Tromsø og satte seg i et propellfly fra Braathen.
Flyet landet på isen i Adventdalen midtvinters.
Han fullførte barneskole og allmennfag og gjorde unna førstegangstjenesten i Kirkenes. Derfra ringte han til Store Norske for å spørre om sommerjobb. Jo da, det var bare å komme.
Han fikk på grønnhjelmen, som tildeles nykomlinger, deretter gulhjelmen. Svein Jonny har gjort alt fra å jobbe på kaia til å ligge sidelengs i Gruve 3 og «måkka koll» bak kuttmaskinen.
– Kiloene rant av. Jeg var halvparten av det jeg er i dag, sier han og klapper seg på Jean Paul-skjorta.
Å være fagorganisert var obligatorisk i hjørnesteinsbedriften, og Svein Jonny ble nysgjerrig på politikk. Skjønt, i ærlighetens navn:
– Jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet på grunn av en tidligere lærerinne her oppe. Hvis hun ble medlem i frimerkeklubben, der jeg gikk, skulle jeg melde meg inn i hennes parti.
NYKOMLING: 20 år, 1985, Svein Jonny er helt ny i gruva.
Privat
To politiske lyspunkt
Det er 24 år siden han ble Ap-mann, etter hvert med en slags direktelinje til moderpartiet.
– Jeg fikk jo en gang en SMS fra han Jonas.
Han famler med en enkelt pekefinger over tastene på mobiltelefonen. Forklarer at Jonas Gahr Støre – før han ble statsminister – var på omvisning i Gruve 7 med sikkerhetsinspektør Albrigtsen som vert.
Da det i fjor ble klart at gruva fikk to års ekstra levetid på grunn av Russlands invasjon i Ukraina og økte kullpriser, kom meldingen:
– «Bra med fortsettelse i gruva, Svein Jonny. Lykke til og heia oss! Jonas».
– Hva har du lagret ham som? «Jonas»?
– Nei, «info – Jonas Støre», sier Svein Jonny og ser opp fra telefonen: – Og så ringte jo ho Brenna.
LO Svalbard-lederen har jobbet hardt for å få allmenngjøringsloven til å gjelde på øygruppa, så utenlandske arbeidsfolk blir sikret en minstelønn. En kveld i august i fjor ringte Tonje Brenna for å gratulere med «Lex Svein Jonny».
Arbeidsministeren kunne fortelle at regjeringen gir grønt lys for loven.
– Og hun syntes at jeg skulle få vite det først.
Svein Jonny retter seg opp under gammelmodige lampetter. Når lyset står på, blir brilleglassene hans gule, det er litt filmstjerne over dem.
– Jeg må nok si at det ble en liten konjakk den kvelden. En liten VSOP. At hun ringte personlig til meg … Da følte jeg meg på en måte respektert.
BLE TEGNET: En besøkende fikk komme inn i gruva der Svein Jonny jobbet. Og laget denne tegningen.
Privat
Opp i gruva
Han setter tenninga i minibussen og skrangler på hullete veier opp til Gruve 7. Fra platået der oppe ser fjellene ut som en filmkulisse fra en ørken, med topper laget av sand.
Sikkerhetsinspektøren skifter til «gruvelomp», til skitten overall og vernebriller, og hilser på den ene kollegaen etter den andre. Om tre år blir han pensjonist og «reiser på slutt», som de sier i gruva.
Han skal flytte til Oslo, sammen med kona Vera. Det er vanskelig å se ham for seg der, Mr. Svalbard – ruslende blant høyhus og vinbarer på det moderne Hasle Torg.
– Men alt har sin ende, sier han.
De faste rutinene i gruva, miljøet og kameratskapet. For Svein Jonny var det ikke eventyret som fristet, men stabiliteten.
– Jeg har hatt det godt i Store Norske. Det er der mitt hjerte er og min lengsel ligger, sier han.
– Hva vil du skal stå etter deg her oppe?
– Jeg håper jo at det kan bli noen arbeidsplasser å gå videre til – for dem i Gruve 7. Drømmen er jo at Store Norske åpner ei ny kullgruve.
MR. SVALBARD: Om få år skal Svein Jonny flytte fra Svalbard til Oslo med kona Vera. Over 50 år etter at han landet på isen i Adventdalen for første gang. – Alt har sin ende, sier han.
Sissel M. Rasmussen
