– Dagen etter militærkuppet fløt de første likene nedover elva Mapocho. Slik fortsatte det i flere uker, minnes Sergio Blamey.
Han var knapt 17 år da han så dette. Likene i elva var folk som motsatte seg Augusto Pinochets diktatur, og byen var Santiago.
Selv etter 50 år er det tungt å ta fram disse minnene. Men den 67 år gamle fagforeningsmannen er opptatt av historisk hukommelse. Om vi ikke skal glemme, må vi fortsette å fortelle disse historiene, mener han.
Familien han vokste opp i, var ikke spesielt politisk. Men Sergio, og mange andre på hans alder, ble politisk engasjert på venstresida lenge før Pinochet tok makta i Chile.
Etter kuppet var han derfor med i kampen mot Pinochet og hans regime, forteller han. Dette er hans historie om det som skjedde.
Umenneskelig behandling
– Jeg delte ut løpesedler og drev med informasjonsarbeid. Lovlige aktiviteter dersom man bor i et velfungerende demokrati, forklarer Blamey.
Men Pinochets Chile var ikke et demokrati. Generalen ville fjerne både politisk opposisjon og fagforeninger, og tusenvis ble arrestert eller forsvant.
I mai 1975 banket det hemmelige politiet på døra hos den da 19 år gamle Sergio. Han ble kastet inn i en sivil lastebil og kjørt direkte til Villa Grimaldi. Et av de viktigste av mange komplekser som DINA (Dirección de Inteligencia Nacional, Chiles hemmelige politi) brukte til avhør og tortur av politiske fanger.
– Behandlingen jeg fikk der var røff.
Sergio forteller at han ble stengt inne på et lite rom. Naken. Alene. Han ble sparket og slått. Maten var dårlig, og akkurat nok til at han holdt seg i live. Han ble fratatt søvn, og over høyttalerne ble det enten spilt høy musikk eller han hørte opptak av skrikene til andre fanger som ble torturert.
– Jeg var veldig redd. Jeg er ingen helt, sier han lavt.
KUPPET: De chilenske soldatene, ledet av general Pinochet, gikk angrep på presidentpalasset 11. september 1973. Chiles lovlig valgte president, Salvador Allende, ble drept i angrepet.
NTB
Feriested ble konsentrasjonsleir
Etter noen uker ble han flyttet til en større leir i havneområdet i Santiago. Her var forholdene noe bedre.
– Dette området var oppført av Allendes regjering. Det skulle fungere som feriested for arbeiderklassen, nå var det militærregimets konsentrasjonsleir, sier Blamey nesten ironisk.
Ambassader og organisasjoner som Røde Kors la press på Pinochet. I hvilken grad dette påvirket regimet, er ikke godt å si, men fangene ble sluppet ut etter et halvår.
– De slapp oss løs, men vi var ikke frie. Myndighetene fortsatte å jakte på oss, forklarer han.
Etter hvert ble han nødt til å gå under jorda. Derfra fortsatte han den illegale aktiviteten sammen med sine kamerater.
– Flere av de jeg jobbet sammen med i denne perioden, ble drept, enda flere forsvant.
Blamey forsto at han ikke kunne bli i hjemlandet. Via den chilenske kirken kom han i kontakt med den norske ambassaden.
– Jeg fikk status som flyktning, og Røde Kors ga meg et slags pass.
Dette var hans eneste identifikasjon på den tiden.
Kunne ikke bli i hjemlandet
At han skulle ut av landet, fikk han vite bare et par dager før det skulle skje. Noe farvel til familien ble det ikke tid til, og flukten ble dramatisk.
Ambassadører fra flere land eskorterte dem helt fram til flyet. Det hemmelige politiet var tett på, de sparket og spyttet, ifølge Blamey. Frykten for å bli arrestert var der helt til han og en medfange satt inne i cockpiten.
– Cockpiten er regnet som internasjonalt område. Dit kom ikke regimets folk inn, forklarer han.
Selv etter at flyet var i lufta, følte han seg utrygg. Men da de mellomlandet i Brasil, begynte han å tro at flukten kunne gå bra. Da fikk han vite at han skulle til Norge.
– Litt Hamsun og Ibsen på skolen var mitt forhold til dette landet, minnes han.
Datoen er uklar, men de landet på Bergen lufthavn, Flesland før jul i 1977. Sandalene egnet seg dårlig i snøen. Han var både sliten og forvirret, alene i et fremmed land.
– Jeg var i praksis analfabet, sier han.
ALDRI GLEMME: – Vi må aldri slutte å snakke om det som skjedde for 50 år siden, da glemmer vi, sier Blamey.
André Kjernsli
Ville ikke lære norsk
Det tok lang til før den unge chileneren ville la seg integrere i Norge. Han trodde ikke kuppmakerne ville holde på makta, han så ingen grunn til å lære norsk. Men da Blamey etter hvert innså at oppholdet i Norge ville dra ut, begynte han å jobbe.
– Jeg hogget ved for fritidsseksjonen i Bergen kommune. Det var en befrielse å bruke kroppen til noe, smiler han.
Etter hvert engasjerte ha seg politisk og sosialt. Særlig i Chile-aksjonen, som fagbevegelsen i Bergen var en del av.
Norsk fagbevegelse reddet liv
Chile-aksjonen hadde en komité som fokuserte på de mest utsatte fangene. Med hjelp fra fagbevegelsen og Flyktningerådet sørget de for at fangene fikk hyppige besøk – at de ikke ble glemt.
– Den adopsjonen Chile-aksjonen gjorde av politiske fanger, reddet mange liv, sier Blamey.
Det internasjonale presset stakk kjepper i hjulene for regimet. Med hjelp fra den norske ambassaden klarte fagbevegelsen etter hvert å skaffe fangene advokathjelp. Blamey mener at både den norske og den internasjonale fagbevegelsen var viktig i disse årene.
– Den norske fagbevegelsen gjorde en fantastisk jobb for de som satt fengslet i Chile, skryter han.
Fagorganisasjoner som Jern og Metall, Norsk Kommuneforbund og Fellesforbundet adopterte sine søsterorganisasjoner i Chile. På denne tiden var fagorganisasjonene i Chile omtrent utradert. Oppmerksomheten de fikk gjennom den internasjonale fagbevegelsen var derfor veldig viktig.
– Dette ga de som kjempet for fagbevegelsen i Chile, beskyttelse mot regimet, forklarer han.
André Kjernsli
Et liv i Norge
Han fikk etter hvert jobb i Bergen Offentlige Bibliotek, en arbeidsplass han hadde i 37 år. Blamey har nylig blitt pensjonist, men sitter fortsatt i styret i Fagforbundet Bergenhus.
Han organiserte seg tidlig, neste år kan han se tilbake på 40 år i norsk fagbevegelse. Først i Norsk Kommuneforbund, som senere ble til Fagforbundet. Deltakelsen i fagbevegelsen har gitt ham en arena å uttrykke seg på. Solidaritetskampen holder han høyt.
– For meg betyr solidaritet å gå sammen med andre, sier han.
Blamey er bekymret for hvordan samfunnet endrer seg, og liker ikke sosiale mediers rolle. Det å være kamerat betød tidligere at man møtte opp på en markering og sto skulder ved skulder. Nå leser kanskje folk om ulike kampsaker i sosiale medier istedenfor, sier Blamey.
– Så gir man en tommel opp, ferdig med det.
– Å fysisk stå sammen med kameraten din har en helt annen kraft, sier han.
Hva er fagbevegelsen i dag?
Han stiller også spørsmål ved hva fagbevegelsen har fått til de årene han har bodd i Norge. Blamey skryter av alle rettighetene som har kommet på plass. Pappapermisjon, rimelige forsikringer og ferie er eksempler han drar fram.
– Men stadig flere lever under fattigdomsgrensen i Norge. Og hva med boligsituasjonen? Hva skjer i de kampene, spør han.
Militærregimet i Chile skulle vise seg mer seiglivet enn Blamey trodde. Pinochet måtte gi fra seg makten etter 17 år, men fortsatte som forsvarssjef i flere år. Det var mange eksil-chilenere som fortsatt var uønsket i hjemlandet. Blamey var en av disse.
Først i 1994 endret dette seg, to år etter kunne han endelig returnere til sitt hjemland.
Bittersøt retur
Returen til Chile var ikke bare enkel. Blamey husker han var spent da han med sin ti måneder gamle datter på armen gikk ned flytrappa.
Etter 21 år kunne han igjen sette føttene på chilensk jord. I passkontrollen fikk han erfare at alt ikke var som det burde i hjemlandet.
– Politimannen spyttet i passet mitt, forteller han.
Den ubehagelige opplevelsen ble etter hvert overskygget av hyggelige gjensyn med familie og venner. Senere har det blitt mange returer til Chile, og det tok ikke så lang tid før han igjen deltok på politiske demonstrasjoner.
50 år etter arrestasjonen kan han igjen dele ut løpesedler og jobbe politisk i Chile, nå uten å bli arrestert. Han sier at kontakten med folk i gata er mer positiv. Men han friskmelder ikke Chile av den grunn.
– Arven etter militærdiktaturet har fortsatt mye kraft i seg, advarer Blamey.
PÅ CHILENSK JORD: 50 år etter arrestasjonen kan Sergio Blamey igjen jobbe politisk i Chile, nå uten å bli arrestert.
Privat
KJEMPER VIDERE: Her holder Sergio Blamey en appell i Santiago i forbindelse med kampen for en ny grunnlov. Året er 2021.
Privat
Kampen for demokrati fortsetter
På 70-tallet var det ikke uvanlig at militærregimet pakket likene av politiske fanger sammen med stein, fløy ut over havet, og dumpet dem.
I forkant av folkeavstemningen om ny grunnlov i Chile i 2022, begynte det å dukke opp mystiske klistremerker som illustrerte et helikopter, rundt omkring i fagforeningslokaler.
– Dette var en uhyggelig påminnelse om fortiden, det er klart folk ble redde, sier Blamey.
Truslene til tross, meningsmålingene viste at mange i Chile ville endre grunnloven. Men da stemmene var talt opp, var det et overraskende stort flertall for å beholde den gamle grunnloven.
– Det er et tegn på at markedsliberalismen fortsatt står veldig sterkt i Chile, og at de som ønsker å bygge opp en velferdsstat med en sterk, offentlig sektor, har en lang vei å gå, fastslår Blamey.
50 år etter militærkuppet leter folk fortsatt etter familiemedlemmer som forsvant. For bare et par år siden fant man 89 pappesker inne på universitetet i Chiles hovedstad, Santiago. Disse viste seg å inneholde menneskerester fra savnede. Blamey tror at noen fra militærregimet har visst om disse eskene hele tiden.
– Det er fortsatt cirka 1.400 personer man ikke kan gjøre rede for, understreker han.
Markerer 50 år
50-årsdagen for kuppet har i disse dager blitt markert flere steder i landet.
I Bergen har Blamey vært sentral i planlegging og gjennomføringen av flere arrangementer. Politiske markeringer, filmvisning og appeller har stått på menyen.
– Hvorfor er det viktig å markere dette – 50 år etter at det skjedde?
– Vi sier ofte «aldri mer», men hvordan kan vi si det dersom vi glemmer? Vi må huske, understreker han.
andre.kjernsli@lomedia.no
