Tekst: Morten Hansen

morten@lomedia.no

Foto: Ole Palmstrøm

ole@lomedia.no

Striper i håret. Blingbling i øret. Skjorta er nystrøket og jakken stilig. Og på hendene; ringer. I flertall. Er han en liten jålebukk, den nye lederen av Jernbaneforbundet?

Torfinn Håverstad ler hjertelig – en sånn hoppende sørlandslatter. Så svarer han et klart ja. Helt uten et snev av unnskyldning i seg.

– Ja. Jeg er opptatt av hvordan jeg ser ut. Det har jeg alltid vært, slår han fast.

Dessuten har ringene en jernbane-sammenheng. Håverstad hadde en kollega han så opp til – som brukte ringer.

– Jeg syntes han var kul, så jeg kopierte stilen. Siden har det blitt sånn. Og så har jeg alltid likt å kle meg. Se litt ordentlig ut. Jeg liker at det skal være på stell, slår Håverstad fast.

Det gjelder ikke bare utseende. Håverstad vil ha orden. Og kvalitet. Det skal ikke se ut som om det er tilfeldigheter som styrer.

Hvorfor det har blitt sånn, kan han ikke svare på. 

– Kanskje har det litt med selvfølelsen? Egentlig, innerst inne, er jeg en flau type. Jeg liker egentlig ikke å stikke meg fram. Men gjennom mye trening har det gått seg til. Jeg har jo fått erfaring etter 30 år som tillitsvalgt, konstaterer sørlendingen.

Sindig sørlending

Vennesla. Der har han bodd siden han ble født. Like lenge har han hatt tilknytning til jernbanen.

– Vent litt, så skal jeg skal finne fram litt fakta. Jeg kommer altså fra Vennesla, og har jobbet i jernbanen siden jeg gikk ut av videregående. Jeg begynte i 84 da nesten alt var NSB. Min far var også ansatt i jernbanen, selvfølgelig. Jeg ble ansatt samtidig med mange andre, som også var sønner og døtre av jernbanefolk. 

Torfinn Håverstad, Norsk Jernbaneforbunds nyvalgte forbundsleder, smiler. Det virker som om han tenker tilbake til sin første dag i resten av sitt jernbaneliv. Omtrent ti år etter sin første arbeidsdag ble trafikkstyreren klubbleder for Kontorpersonalets Klubb Kristiansand. 30 år senere sitter han på toppen i forbundet. Hans 91 år gamle far er stolt.

– Men du, jeg kan sende dette til deg så du sliper å skrive det ned.

STRAM KAR: Torfinn Håverstad var velkledd også i unge år.

Privat

Skyte fra hofta

Håverstad er selvfølgelig forberedt. Og kommer til intervjuet med sitt jernbane- og foreningsliv nedskrevet i notatform. Ifølge de som kjenner ham godt – både privat og på jobb – er det lite som overlates til tilfeldigheten.

Grundighet er et ord som blir trukket fram. Noen ganger kan han være så omstendelig at det tar litt vel lang tid før han kommer til poenget. Andre ganger er det vel verdt å vente. For eksempel har han en handtverker-side. Når han snekrer på hytta, er det både for- og grunnarbeid. Det er solid håndverk.

En sindig og grundig sørlending skyter ikke fra hofta.

– I utgangspunktet gjør jeg ikke det, nei.

Håverstad ler. Han erkjenner at han er sørlending i både sinn og sjel. Det er en grunn til at Kardemommeby ligger på Sørlandet.

– Det er kanskje naturen kombinert med religionen som gjør at vi er slik vi er. Jeg er en sindig person. Det ligger i ryggmargen. Men jeg har etter hvert blitt trent opp til å bli litt raskere. Jeg kan skyte fra hofta hvis det er helt nødvendig, smiler Håverstad.

FOLKEHJELPER: Forbundslederen er stolt over å få være en del av Jernbaneforbundets internasjonale engasjement.

Privat

Sindighet har en grense

I det siste har det klødd litt i avtrekksfingeren. Forbundet får ikke være en del av LO Stat. LO sentralt skal ha det overordnede ansvaret for tariffavtalene på jernbanen og vil forhandle på vegne av Jernbaneforbundets medlemmer. Det har satt sinnene i kok i Norsk Jernbaneforbund – Norges eldste LO-forbund.

Håverstad skjønner frustrasjonen. Han forstår at flere i forbundet tar til orde for utmelding av LO. Sindigheten har også en grense.

– Når vi opplever at vi blir overkjørt, da reagerer vi. Vi får ikke noe godt svar på hvorfor vi må gjøre endringer eller hvordan endringen vil påvirke oss. Sånn kan det ikke fortsette. Da forsvinner medlemmene ut av Jernbaneforbundet og LO, påpeker Håverstad.

BESKJEDEN: At Torfinn Håverstad skulle ende opp som topptillitsvalgt og etter hvert forbundsleder kan kalles for et paradoks. Han liker egentlig ikke å stikke hodet fram.

Ole Palmstrøm

Store ord

Den nye NJF-lederen sier det handler om å ha orden i eget hus. Samhold og samarbeid.

– Det er store ord, men jeg liker det i praksis. Det er bra for oss mennesker å snakke sammen. Det tjener vi alle på. Vi er heldige som har det gode partssamarbeidet, sier Håverstad.

Å lytte og snakke sammen har vært arbeidsdagen til forbundslederen de siste 16 årene. Da ble han heltidstillitsvalgt – og ukependler. Han erkjenner at det å være tillitsvalgt koster. Blant annet samvær med familien. Men selv om han bare ser sin samboer gjennom 20 år i helgene, mener han det er verdt det.

– Jeg føler at jeg ofrer noe, men jeg får noe igjen. Jeg er heldig som får jobbe med mange flotte og dedikert tillitsvalgte i vårt og andre forbund. Og samboeren og jeg skal gifte oss i romjula, så vi har fått det til å fungere.

For når han er hjemme, så er han det fullt og helt. Som oftest, i alle fall. Han har nemlig en guilty pleasure. Av og til er det deilig å bare sitte foran TV-en og zappe. Kanskje stoppe opp ved en krim.

– I perioder hvor det skjer mye på jernbanen, er det er mange tanker som svirrer rundt. Da er det er deilig å av og til rense hodet litt. Da kan jeg sitte foran TV-en i mange timer, konstaterer Håverstad.

Ferie i ruiner

Ifølge samboeren er det sjelden det skjer i helgene. Hun forteller om en aktiv mann. Og bestefar.

– Jeg har fem skjønne barnebarn, og liker å gjøre ting sammen med dem. Dessverre blir det ikke så ofte som man kunne ønsket. Og så liker jeg å reise. Samboeren og jeg liker kultur og historie. De siste årene har det blitt noen gamle ruiner og slott i England og Skottland, forteller Håverstad.

Før det var det bobil på kontinentet. Den sindige sørlendingen er rastløs.

– Det må skje noe. Jeg vil oppleve noe nytt. Bortsett fra når jeg sitter foran TV-en, da.

HÅRFIN: Torfinn Håverstad har ingenting imot en tur hos frisøren, og innrømmer gjerne at han er opptatt av hvordan han ser ut.

Ole Palmstrøm

Nok tog

Det er ikke bare hos Håverstad det må skje noe. Det må det i sektoren hvor brorparten av Jernbaneforbundets medlemmer jobber. De siste årene har behovet for vedlikehold på jernbanen økt betraktelig. Det gjør vondt for en som reiser mye med tog.

Hver fredag reiser han hjem til Vennesla med Sørlandsbanen. Hver søndag går turen tilbake til forbundskontorene i Oslo. Håverstad kjenner tilstanden til norsk jernbane på kroppen.

– Vår viktigste jobb er å sikre lønns- og arbeidsvilkår til alle våre medlemmer. Både blant de som jobber på jernbanen, og i bussektoren hvor anbudene skaper utfordringene i bussjåførenes hverdag. Deretter blir det å bidra til å få norsk jernbane på skinner en viktig jobb for forbundet framover. Nå får vi mer penger å bruke på vedlikehold. Det er på høy tid, sier Håverstad.

Utfordringen er at det ikke bare skal bli flere folk og maskiner ute i sporet. Det kommer og flere tog. For en som er glad i tog som framkomstmiddel, smerter det å si at det er nok nå. Men Håverstad mener man må tørre å si nei.

– Skal de som jobber ute i sporet få tid til å gjøre noe, kan det ikke kjøre flere tog. Det høres feil ut at et jernbaneforbund skal si nei til flere tog, men det må vi.

Håverstad stryker over ringene på fingrene. Og blinker lurt. Han er ikke bare opptatt av hvordan han selv ser ut. Han er og veldig opptatt av hvordan jernbanen ser ut.

– Ja. Jeg er opptatt av hvordan jernbanen ser ut. Det har jeg alltid vært, sier Håverstad.