martin@lomedia.no
Emilie Hansen, lærling i helsefagarbeiderfaget
Martin Guttormsen Slørdal
Emilie Hansen bestemte seg allerede i 7. klasse for at hun ville bli helsefagarbeider.
– Jeg brenner for dette arbeidet. Jeg føler at jeg skapt for å ta vare på andre mennesker, sier hun.
Emilie går i lære på Alta Omsorgssenter. Her skal hun være ett år på en avdeling der pasientene trenger hjelp med alt fra mating til stell og forflytning.
Hun sier at det er til tider et fysisk, tungt yrke og at hun kjenner det på kroppen.
Vi har hjelpemidler det er viktig å bruke, men må også bruke kroppen for å snu på pasientene, sier hun.
Det er en selvfølge at ansatte i helsesektoren gir omsorg, sier Emilie.
– Vi har automatisk omsorg overfor hverandre også, sier Emilie og kikker på kollegene.
Martin Guttormsen Slørdal
Kjersti Eckhoff, kostymesyer på Trøndelag Teater
Martin Guttormsen Slørdal
Jeg er hundre prosent håndverker og hadde ikke klart meg uten hender, sier kostymesyer Kjersti Eckhof.
Hun trer en nål gjennom et tykt stoff. Det skal bli en romdrakt til hovedpersonen i stykket «Mitt liv som hund», som settes opp før jul på Trøndelag Teater.
Kjersti tok utdannelsen i Gøteborg. Linjen hun gikk, heter teaterkostyme og historiske drakter.
Hun er også modist. Det vil si at hun lager hatter. Da er hun avhengig av sterke hender.
– Når du lager en filthatt, må du dampe den og dra den til den formen den skal ha. Da jeg gikk på skolen, lagde jeg mange hatter. Da var jeg sterk i klypa, og de tålte varme veldig godt, sier hun.
Det Kjersti liker aller best, er å skape.
– Å lage teater er et samfunnsoppdrag. Jeg er veldig stolt av jobben jeg gjør og det vi gir til folket, sier hun.
Martin Guttormsen Slørdal
Susanne Knutsen, dyrepleier hos Evidensia
Martin Guttormsen Slørdal
En hund ved navn Ove skjelver og er usikker. Han venter på tannrens på dyreklinikken på Ranheim. Susanne Knutsen er dyrepleier. Hun holder Ove tett inntil seg og stryker han over hodet. Han roer seg i noen øyeblikk.
– Det beste med denne jobben er å være med å gjøre det bedre for dyra. Vi kan få inn veldig syke dyr, og så ser du at de får det bedre etter å ha vært her. Det gjør meg veldig glad, sier Susanne.
Arbeidsdagen kan være hektisk til tider, forteller hun. Susanne tar røntgen av tenner, tar ulike prøver, utfører sårstell, setter sprøyter med narkose, for å nevne noe.
De får også et nært forhold til eierne av dyra.
– Vi griner sammen med eiere like mye som vi ler med dem, sier hun.
En stor del av arbeidsdagen gir hun dyrene kos og positiv belønning.
– Uten hender hadde ikke dette gått. Jeg hadde blitt en dysfunksjonell dyrepleier, ler hun.
Martin Guttormsen Slørdal
Fredrik Bjørk, betongarbeider hos Ruta entreprenør
Martin Guttormsen Slørdal
På Gildheim i Trondheim reiser tre nye blokker seg. De skal bli til flunka nye leiligheter. Ute blant armeringsjern og betong er Fredrik Bjørk. Han er bas, bindeleddet mellom de som jobber på betonglaget og ledelsen på byggeplassen.
– Jeg tilrettelegger mest mulig for resten av laget. Og jeg deltar også litt i produksjonen. Pluss at jeg tar en del små drittjobber sjøl, sier han.
Fredrik var skolelei, havnet på yrkesfag og valgte jernbinderfaget. Tidligere var dette et eget fag, men det er i dag en del av betongfaget.
– Armeringen er veldig viktig i et bygg. Det bærer hele konstruksjonen. Jeg blir litt bekymret når fagbrevene blir slått sammen, sier han.
Fredrik har jobbet som betongarbeider fra 2005. Det kjennes på kroppen.
– Det er et yrke med fysisk belastning. Det kjennes på knær og rygg at jeg har gjort dette i 20 år, sier han.
Når Fredrik binder sammen armeringsjern, bruker han både hodet og nevene.
Og han tar vare på hendene. Armeringsjern har sylskarpe kanter.
– Jeg bruker alltid hansker. Enkelte gjør det ikke, men jeg har kuttet meg så mange ganger at jeg vet hvilken skade det kan gjøre, sier han.
Martin Guttormsen Slørdal
Rune Heim, kjøttskjærer ved Nortura Malvik
Martin Guttormsen Slørdal
Rune Heim begynte som skjærer hos Nortura allerede i 1987. Han kom fra pølsemakerlinja etter grunnskolen. Rune ønsket å bruke kropp og hender på å arbeide.
– Dette er fint arbeid for dem som liker å bruk kroppen. Det er godt, fysisk arbeid, og du er sliten når du kommer hjem, sier han.
På slaktelinja der han jobber, tar de i mot både storfe og småfe. Her skjæres ulike deler av innmaten av dyrene til både menneskeføde og hundefôr. Rune skjærer, pakker og bærer.
Kumage spises det mye av både i afrikanske og asiatiske land. Hele dyret brukes, forteller han.
En kjøttskjærer må være er veldig nøye med sikkerheten. Rune har mye skarpt redskap. HMS er en stor del av arbeidsdagen.
–Vi har både brynje, vernesko og vernehansker. Hvis du begynner å slurve med sikkerheten her, kan det få store konsekvenser, sier han.
Martin Guttormsen Slørdal
Martin Guttormsen Slørdal
Martin Guttormsen Slørdal
Lykkelege hender!
Frå gjerning til gjerning som ligg og ventar
berre på dei
går dei dagen lang
Fra Halldis Moren Vesaaas dikt «Lykkelege Hender» 1936
