TEKST: Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– NHO og LO var enige om å spille det samme spillet og om spillereglene. For arbeidskampene måtte de få en slutt på, de skadet begge parter, sier historiker Finn Olstad.

Han snakker om hvorfor Hovedavtalen ble til.

De forhandlingsvilliges seier

«Uten tvil en av de største begivenheter i fagbevegelsens nyere historie», sa tidligere LO-leder Olav Hindahl om datoen 9. mars 1935. Da ble Hovedavtalen mellom Norsk Arbeidsgiverforening og Arbeidernes faglige Landsorganisasjon, dagens NHO og LO, undertegnet. I år er det 90 år siden.

Hovedavtalen stadfestet arbeidsgivernes styringsrett og arbeidstakernes rett til å organisere seg. Den ble de forhandlingsvilliges seier over de revolusjonære kreftene.

Ifølge Finn Olstad, som har skrevet mye om arbeiderbevegelsen i denne historiske perioden, slo Hovedavtalen fast den frie forhandlingsretten og den fullstendige fredsplikten, med visse unntak for sympatiaksjoner. Den regulerte forholdet mellom partene og hadde avsnitt om organisasjonsretten, tillitsvalgte, forhandlingsrett – og plikt, sympatiaksjoner, kollektive oppsigelser og begge parters avstemningsregler.

HISTORIKER 1: Det var prosessen fram til Hovedavtalen i 1935 som var viktig, mener Finn Olstad.

Jan-Erik Østlie

«Klasseforræderi»

Hovedavtalen kalles arbeidslivets grunnlov. På et felles møte mellom forbundsstyrene og Sekretariatet i LO 23. januar 1935, sluttet organisasjonen seg mot ni stemmer til Sekretariatets anbefaling. To dager seinere møtte forhandlerne hverandre for siste gang. Avtalen gikk til uravstemning blant arbeidsgivernes og LOs medlemmer.

LO hadde 172.513 medlemmer ved årsskiftet. Under 25 prosent deltok i avstemningen. 32.744 stemte for, 5.084 stemte mot. Antagelig var det den mest politiske radikale delen av fagbevegelsen som stemte mot. De ideologiske motsetningene mellom Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet var ikke borte.

Tolv år seinere, i 1947, skriver Fafo-forsker Eivind Falkum at «kommunistene så Hovedavtalen og samarbeidsstrategien som et «klasseforræderi», mens de selv ble framstilt som mulige femtekolonister for Sovjetstaten.» Men som det het i LOs medlemsblad Meddelelsesbladet da avtalen var ferdigbehandlet av sekretariatet: «Avtalen gir uttrykk for forhandlingsvilje og muligheten av å ordne vårens tariffrevisjon på en fredelig måte.»

1935: Sånn så den første Hovedavtalen ut.

Arbark

Uroen i arbeidslivet

Helt siden første verdenskrig hadde det vært sterk uro i arbeidslivet. Lockouter fra arbeidsgiverne og streiker fra arbeidstakerne og LO var utbredt.

Krakket på New York-børsen i 1929 fikk store økonomiske virkninger i Europa og Norge på begynnelsen av 1930-tallet og dempet ikke uroen. Arbeidsgiverne krevde betydelige reduksjoner i lønninger. Kjente arbeideropprør som Julussa-konflikten i 1927, Menstadkonflikten i 1931, Norrøna-konflikten i 1934 og Randsfjordkonflikten i årene 1930-1935 var heftige. Sentralt i disse sto et militant statspoliti med våpen i hånd for å verne om streikebrytere. I tillegg kom tukthus- og boikottlovene som LO var sterkt imot. Og de nazistiske toner ble mer og mer hørbare også i Norge.

«Hovedavtalen ble til som en løsning på aktuelle problemer», skriver Olstad i bind 1 av LOs historie. Ni dager etter at Hovedavtalen ble underskrevet, ble den første varige Arbeiderparti-regjeringen dannet med Johan Nygaardsvold som statsminister.

MENSTADSLAGET I 1931: Den berømte konflikten var det i all hovedsak kommunistene som sto bak. Den skapte fullt fyr i arbeidslivet.↔

Arbark

Forhistorien

Olstad mener det ligger en kime til Hovedavtalen i tariffavtalene. I 1907 kom Verkstedoverenskomsten med sine alminnelige bestemmelser. Den anser Olstad som viktig og en forløper til Hovedavtalen.

Det var arbeidsgiverne som var pådriverne for å få slått fast bedriftenes styringsrett i de alminnelige bestemmelsene i Verkstedoverenskomsten. Organisasjonsretten fulgte også med. I 1915 kom arbeidstvistloven som innførte både Riksmekleren og Arbeidsretten som ble viktige for å stadfeste felles bestemmelser for partene i arbeidslivet. Olstad mener Hovedavtalen kunne kommet allerede i 1932. Men i 1933 kom den såkalte boikottloven.  

– Den var LO veldig imot fordi den tok fra dem noen av de skarpeste kampmidlene. Ikke bare boikott, men også betinget sympatistreik som kostet veldig lite, men som var veldig effektiv.

RANDSFJORDKONFLIKTEN: Streikebryterne var dårlig likt blant LO-organiserte skogsarbeidere.

Arbark

Prosessen viktigst

Fra arbeidsgiversiden ble det viktig å få regulert avstemmingsreglene ved et tariffoppgjør sånn at ikke en liten minoritet kunne kaste et forslag. LO var mer opptatt av å få aksept for kollektive avtaler. Først på LO-kongressen i 1934, helt mot slutten, ble det bestemt at LO skulle gå for en Hovedavtale.

– Det var ingen debatt, og ingen stemte imot. Alle var slitne, alle ville hjem, forteller Olstad.

– Hva var det aller viktigste for LO å få med i Hovedavtalen?

– At de fikk ryddet bort en del uoverensstemmelser. De ønsket ikke uenigheten fra 1931 om igjen. Det viktigste med Hovedavtalen mener jeg var prosessen, sier han.

Kommunistene som uromoment

Kampen mellom sosialdemokrater og kommunister i arbeiderbevegelsen og LO var ikke over på begynnelsen av 1930-tallet.

– Venstrefløyen, enten det var kommunister eller andre, var et uromoment de måtte ta hensyn til. Også arbeidsgiverne måtte ta hensyn til dem fordi de måtte gjøre avtaler som var tilstrekkelig gunstige til at kommunistene ikke fikk vind i seilene. De kunne ikke risikere at kommunistene fikk makta i Folkets Hus, sier Olstad.

Men når først Hovedavtalen ble underskrevet, ble den raskt akseptert også av kommunistene.

Hovedavtalens betydning

– Hva har Hovedavtalen betydd for tillitsvalgte og LO-medlemmer i årenes løp?

– Hovedavtalen har hatt en veldig symbolsk betydning. Den har ikke endret så veldig mye for de allerede organiserte delene av arbeidslivet, der har den for det meste fastslått det som var praksis. Men i de andre delene av arbeidslivet, som ikke har vært så gjennomorganisert, har den nok lagt et viktig grunnlag for hvordan ting skulle være, sier Olstad.

HISTORIKER 2: Hovedavtalen står seg fint i dagens arbeidsliv også, ifølge Nik. Brandal.

Jan-Erik Østlie

Hovedavtalen står fortsatt støtt

Nik. Brandal som er historiker, og blant annet har skrevet boka «Solidaritet i en ny tid», har også skrevet om Hovedavtalen. Hovedavtalen er et viktig dokument, det er selve dokumentet om partssamarbeidet i arbeidslivet, sier han.

– Hvordan står det til med Hovedavtalen i dag?

– Jeg tror den er viktig i LO-ledelsen, men at det ikke er så veldig stor bevissthet nedover i organisasjonen om det som skjer inn mot Hovedavtalen. For LO-medlemmene blir dette her nokså trivielt opp mot alle de andre tingene som skjer og som er viktig på den enkelte arbeidsplass.