Tekst: Anne Siri Renå

anne.siri@lomedia.no

Lille Kjersti med pinnkort hår og hjemmesydde klær var så glad i være på kommunehuset, at søsteren kalte henne for kommunist. Kjersti fikk hjelpe til å servere i kantina og bli med vaktmesteren på oppdrag. Men kommunehuset på Vinstra i Gudbrandsdalen var langt fra besatt av kommunister. For her på huset var Gunnar Tore Stenseng høvdingen. Ordfører for Arbeiderpartiet i Nord-Fron kommune i ett strekk fra 1984 til 2007. Det var han som smittet datteren med politikk.

Spontane spørsmål

– Alle jeg møter, er viktige, og det forventes at en statsråd svarer ordentlig, sier hun.

Kjersti Stensengs dyprøde bluse gjør opprør mot den høstgrå morgenen. I møterommet hos departementet forbereder hun sesongens aller første spontanspørretime. Snart skal en svart bil plukke henne opp og kjøre henne den korte veien ned til Stortinget. To statsråder må svare på spørsmål de ikke kjenner på forhånd, nå er det Stenseng og justisminister Astri Aas-Hansen som skal til pers.

Fiskerpensjon, barnetrygd, sosialstønad, uføretrygd, innleieregler. Ordene flyr gjennom lufta i møterommet. Hvordan få flere av dem som står utenfor, inn i arbeid? Hva med alle dem som har «hull» i CV-en? Hva skal Stenseng svare? Kollegene antar mulige scenarioer, mens tidligere arbeidsministre titter ned på dem fra portrettbildene på veggen.

Barnebarna våre

– Min far sa at det viktigste er å jobbe. Som jentunge syntes jeg det var en rar ting å si når han selv hadde barn, forteller hun.

Satte han virkelig arbeidet høyere enn de tre døtrene sine? Senere skjønte hun at han snakket om bidraget til fellesskapets sikkerhetsnett. Til fødselspengene, pensjonene, helsetjenestene. Yte etter evne, få etter behov.

– Hva er du mest opptatt av akkurat nå?

– Skal jeg si én ting, så er det flere i jobb, færre på trygd. Min store bekymring er de økende utgiftene fra utbetalinger av uføretrygd og dagpenger, arbeidsavklaringspenger og sykepenger. Vi som samfunn har ikke råd. Jeg er opptatt av at velferdsstaten skal bestå for våre barnebarn, sier hun.

MOR OG DATTER: Matpause på Dovrefjell i 1976 eller 1977. Stensengs morfar jobbet på Dovrebanen.

Privat

Lengselen

«Kjersti, så dårlig du er». Tanken slår henne fortsatt når hun skal prestere, selv om den forsvinner fort. Det hjelper å ha stått i politiske stormer og tippet 50. Likevel bruker hun uendelig mye tid på forberedelse. En som står henne nær, sier at ingen detalj er for liten, ikke noe er for stort, for henne.

I fjor bestemte hun seg for å gi slipp som Arbeiderpartiets partisekretær. I ti år hadde hun ledet den daglige driften av partiet, organisert, bygd organisasjon. Hun forberedte seg på å gå av på partiets landsmøte i april i år. Men da Senterpartiet forlot Arbeiderpartiet alene i regjering i februar, trengte statsministeren flere statsråder. Stenseng rakk knapt å reflektere over sin egen karrierevei før hun takket ja til å bli kommunal- og distriktsminister.

Idet hun trodde hun var ferdig med politikken, kjente hun hvor mye hun faktisk lengtet etter den.

Den viktigste posten

– Å bli statsråd var en aha-opplevelse. Jeg var selvfølgelig ikke lei! Jeg synes det er deilig å ta med meg papirbunken hjem, fordype meg, lære. Grue meg litt foran debatter, glede meg til å stå på talerstolen. 

Hun forteller at hun hadde mange planer for boligpolitikken. Drøye halvåret senere ble hun spurt om å bli arbeidsminister, og da var det sånn, oi, skulle hun alt slutte i kommunal?

– Men hva er vel egentlig viktigere enn posten som arbeidsminister i en Arbeiderpartiet-regjering? Rett fra hjertet, jeg har drømmejobben nå, sier Stenseng.

Kos med knekkebrød

I Stortingskantina puster hun ut etter den spontane spørretimen. Hun måtte forsvare noen upopulære kuttforslag i statsbudsjettet. Statsråd Astri Aas-Hansen sveiper bortom med en bekreftende klem og kommentaren «du var så blid og vakker og ven!»

Statssekretær Edvin Søvik byr på en skål fersk sushi, Stenseng takker pent nei og lirker isteden to knekkebrød med svett hvitost ut av en liten plastpose.

– Disse har jeg alltid i veska, sier hun.

Knekkebrød til frokost og middag. Hun lager sjeldent middag.

– Hva med mannen din, lager han mat?

– Ja, men han er så glad i sånn wok med scampi og det er det verste jeg vet.

Hun ler.

LUNSJ: Alltid tre knekkebrød med hvitost i veska. Statssekretær Edvin Søvik får spise sin rå fisk i fred.

Håvard Sæbø

Kjærlighet på Gålå

Mannen er Tom Tvedt, en høyreist og utadvendt vestlending som både har vært ordfører, og president i Norges idrettsforbund. Nå leder han Norsk forbund for utviklingshemmede. De giftet seg på Gålå i fjor sommer, der de bor. Selv ledet Stenseng Peer Gynt-spelet på Gålå i mange år.

– Tom sier sånn, «se, Kjersti, se, Jotunheimen!» «Ja, jeg har sett det i 50 år», svarer jeg da, forteller hun, og himler litt med øynene.

Hennes egen kjærlighet til dalføret er evig. Å sette seg i bilen i Oslo en fredag ettermiddag og se barndommens landskap åpne seg. Å vite at i helga skal hun strikke en avansert genser, lese en Roy Jacobsen-roman, bake boller og være med familien. Gålåvatnet en varm sommerdag. Skitur i gnistrende snø. Da kjenner hun at hun lever.

TO STOLTHETER: Med døtrene på Gålå der Kjersti bor, dagen før hun giftet seg med Tom Tvedt i fjor. Døtrene er også samfunnsengasjerte kvinner.

Privat

Sint på datteren

Håndball eller fotball fantes ikke i Kjerstis liv, hun var et møtebarn. I Sanitetsforeningen med moren og bestemoren, i politikken med faren.

Gunnar Tore Stenseng døde i sommer, etter å ha vært syk en tid. Hun savner de politiske diskusjonene. Han ble mer radikal på sine eldre dager, forteller hun. En gang truet han med å stemme SV. Han var gamlesorten ordfører som slo i bordet og mente at ting bare måtte fikses.

– Han var mye sint på meg da jeg var partisekretær. Han var vant til å sitte med rent flertall og over 50 prosent av oppslutningen, mens jeg måtte forsvare dårlige målinger.

Høsten 2017 tapte partiet stortingsvalget og varslene om seksuell trakassering begynte å renne inn. Beskyldningene haglet i alle retninger i partiet, Stenseng sto midt i håndteringen og måtte tåle mye kritikk. Hun sov ikke da det sto på som verst.

TIL SETERS: Kjersti med datteren og faren på setra som tilhører gården der faren Gunnar Tore kom fra. Her har statsråden tilbrakt mange sommerferier.

Privat

Comebacket

Alle varslene mot Trond Giske gjorde at han trakk seg som nestleder. I høst er han tilbake på Stortinget.

– En del misliker comebacket. Hva tenker du om det?

– Trøndelag Ap har nominert Trond, og han er velkommen tilbake. For partiet tok det lang tid å komme seg, og det handler ikke bare om han, men om hele metoo. Det skapte konflikter og sår. Jeg opplever det i stor grad som historie. Mange har lært mye, sier hun.

Kvinner i arbeid

Stenseng hadde rundet 30 da hun kom inn i kommunestyret. Som småbarnsmor ville hun legge til rette for at kvinner kan jobbe like mye som menn. Fanesaken hennes var at barna på distriktsskolen skulle få gå fem dager på skolen istedenfor fire. Først i fjor skjedde det. Hun sier hun er bekymret for det høye sykefraværet og at mange dobbeltarbeidende kvinner sier at hverdagen ikke går i hop. Hun mener både arbeidsgivere og partene i arbeidslivet har et stort ansvar her.

– Går det an å se for seg noe annet enn sju-åtte timers arbeidsdag for dem med småbarn?

– Folk må ta valg som passer i hverdagen. Jeg mener likevel at Norge har rause ordninger som gjør at barn og jobb kan kombineres. Enkelt er det ikke, småbarnsperioden er krevende for mange, sier hun.

Stille krav

Begge hennes to bonusbarn er blinde. Lotte, advokaten, Thomas, musikeren. Siden de var små har de blitt stilt store krav til.

– De er forbilder som jeg har lært mye av, ikke minst at vi må behandle mennesker med funksjonsnedsettelser som enkeltindivider, og ikke som gruppe. Fordommene er mange, sier hun.

Ansatte som krever en form form for tilrettelegging er viktige for arbeidsministeren, nå som hun skal få flere ut i jobb.

– Selv har du fortsatt ikke «ordfører» på din CV?

– Det er litt gøy at du sier det, for det er ikke for sent, sier Kjersti Stenseng.

HOBBY: Mønsteret er så avansert at hun ikke kan multitaske, bare strikke.

Håvard Sæbø