Den gangen klarte arbeiderbevegelsen å engasjere mange mennesker med en bredde av organisasjoner. Det er langt vanskeligere i dag, erkjenner Ole Martin Rønning, daglig leder ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Han er ikke fremmed for at arbeiderbevegelsen hadde hatt behov for en massemobilisering også i dag for å møte politiske og ideologiske motkrefter. Samfunnet har endret seg mye, men samtidig er mange av utfordringene for arbeiderbevegelsen de samme.
– Pressen i dag er ikke partipolitisk, men vi har mistet av synet hvilke verdier mediene formidler.
For snart hundre år siden var det ingen som var i tvil om at det pågikk en kamp mot borgerskapets makt og verdier. Det var viktig at arbeidsfolk hadde egen forståelse av samfunnet basert på arbeiderbevegelsens verdier. Derfor ble det etablert en rekke virksomheter som engasjerte og skolerte folk.
– Men det var også en kamp mot fascismen. Mange arbeidere kunne falle for fascistiske ideer, sier Rønning.
Han trekker spesielt fram de mange arbeidsløse unge menneskene som både hadde energi og mye tid. De ble aktivisert innenfor idretten, kultur- og foreningsliv og ble del av et stort fellesskap.
– Det er noe selvforsterkende med en bevegelse som seiler i medvind og som benyttet seg av tidens massemedier. Målet var å bevisstgjøre og engasjere mennesker. Og resultatet ble økt oppslutning om både LO og Arbeiderpartiet.
Mange steder var det lokale Folkets Hus et viktig samlingspunkt både sosialt og faglig. Det kunne også utløse lokale konflikter med politiske motstandere. På Deset ved Rena gikk det så langt at nazistene satte fyr på Folkets Hus så det brant ned.
HISTORIKER: I 30-årene skulle arbeiderbevegelsen gi tilbud som fylte folks fritid, forteller Ole Martin Rønning. Foto: Sissel M. Rasmussen
Sissel M. Rasmussen
På 30-tallet ble det etablert en rekke egne organisasjoner og virksomheter. Det skjedde innenfor kultur, idrett, datidens massemedier, utdanning og skolering. Etter hvert ble det også en oppgave å gi tilbud som fylte fritida. I 1939 ble Norsk Folkeferie stiftet og da med Norges Kooperative landsforening i ryggen.
Målet var å organisere servicetilbud til den arbeidende befolkning, uten at private kunne hente ut overskudd. Fagbevegelsen har alltid hatt sykekasser og arbeidsledighetskasser, men nå var det også snakk om bank, forsikring og ferie.
Etter krigen ble det politiske og ideologiske tonet ned. Og allerede før krigen var det en tendens til at aktivitetsnivået var synkende og engasjementet lavere.
LOs distriktssekretær Ronald Bye var blant dem som mente at LO trengte en tydeligere ideologisk og politisk profil, men også et langt sterkere servicepreg. Du måtte få en rekke fordeler ved å være LO-organisert, skrev han i heftet «Nytt syn på fagbevegelsen» i 1967.
Sju år tidligere hadde forsikringsselskapet Samvirke lansert tanken om en kollektiv hjemforsikring. Det utløste intense debatter i både LO og pressen. Saken havnet i rettsapparatet og endte i Høyesterett før forsikringsordningen kunne bli et tilbud til de fagorganiserte, men da med reservasjonsrett. Først rundt 1980 hadde de fleste LO-forbundene innført forsikringsordningen som i dag har blitt en del av LOfavør-konseptet.
I dag satses det på å gi de fagorganiserte et bredt tilbud av tjenester som gir medlemskapet i et LO-forbund en ekstra verdi.
– Vi har fremdeles en sterk fagbevegelse og et aktivt AOF, og det er ingen grunn til å mimre over fortida, sier Rønning.
Arbeiderbevegelsen var også noe helt annet enn det er i dag.
– Spørsmålet er hva som er tapt på veien, undrer Ole Martin Rønning.
Håvard Sæbø
MEDIER OG FORLAG
Noe av det første arbeiderbevegelsens pionerer forstod var at de måtte ha aviser og blader for å nå ut til folk med sitt budskap.
Arbeideravisene er noe av det som gradvis har forvitret for arbeiderbevegelsen. I dag eier verken LO, forbund eller Arbeiderpartiet noen aviser.
«Arbeider-Foreningens Blad» som kom ut med sitt første nummer 5. mai 1849, blir regnet som den første arbeideravisa og en forløper til det som skulle bli A-pressen. Marcus Thrane som stod bak utgivelsene, ble forfulgt av myndighetene og fikk både bøter og fengselsstraff. I 1856 ble han nødt til å innstille utgivelsene. Først tretti år senere så nye titler dagens lys. Den norske arbeiderpressen vokste til å bli Europas sterkeste. På 1980-tallet leste nesten halve den norske befolkningen en arbeideravis delvis finansiert av LO og forbundene. I 2016 kjøpte Sparebankstiftelsen DNB det som nå het Amedia-konsernet.
MEDIER: Den norske arbeiderpressen var i mange tiår verdens sterkeste. i dag ever avisene videre, men uten at de er eid av arbeiderbevegelsen. Faksimile, Arbeiderbladet
faksimile, Arbeiderbladet
Fagblader
Det ble tidlig et mangfold av blader og magasiner utgitt av organisasjoner og fagforbund. Typografiske Meddelelser var det første fagbladet som ble utgitt av Kristiania Typografiske Forening i 1876. I dag er det nesten ingen foreningsblader igjen. Men fremdeles er fagbladene den viktigste kontakten mellom LO-forbund og medlemmer. I 2009 etablerte LO mediestiftelsen FriFagbevegelse-LO Media som i dag har 75 ansatte og blant annet utgir 15 fagblader, LO-Aktuelt, nettavisa FriFagbevegelse og eier ANB, Avisenes Nyhetsbyrå.
Aktuell og Magasinet for Alle var to ukeblad som i perioder hadde stor suksess. «Aktuell. Illustrert Ukerevy» ble planlagt under krigen og var i hovedsak eid av LO, Arbeiderpartiet og Kooperasjonen. Målet var folkeopplysning. Første utgivelse kom i 1945, og opplaget på 120.000 eksemplarer ble utsolgt. Utover 60-tallet fikk Aktuell sterk konkurranse fra andre bildeblader og fjernsynet. Bladet ble nedlagt i 1974.
«Magasinet for alle» kom ut for første gang i 1927 under navnet Arbeidermagasinet. Bladet hadde røtter i Norges Kommunistiske Parti, men ble raskt partipolitisk uavhengig. En generasjon norske forfattere ble hjulpet fram av magasinets satsing på skjønnlitteratur. I likhet med Aktuell fikk magasinet økonomiske problemer på slutten av seksti-tallet, og det opphørte 1970.
Vittighetsblader
I 1905 tok formannen i Jern og Metall, Marius Ormestad, initiativet til et opprop med kravet: «Nu vil vi le». Resultatet ble vittighetsbladet Hvepsen som stakk både til høyre og venstre, men mest mot borgerskapet. Ved siden av tegninger, tegneserier og vitser inneholdt bladet viser og dikt, satirisk småstoff, noveller og biografiske artikler. Bladet utkonkurrerte de borgerlige bladene, men ble offer for den politiske splittelsen i arbeiderbevegelsen. Den siste utgaven kom i 1925. I perioden 1928-32 hadde Hvepsen egne sider i Arbeidermagasinet.
Tiden Norsk Forlag
Opp gjennom årene og fram til i dag, har det vært flere forlag knyttet opp mot arbeiderbevegelsen. Tiden Norsk Forlag spilte derimot en helt spesiell rolle. Forlaget ble opprettet i 1933 av Arbeiderpartiet for å styrke arbeiderbevegelsens «dannelses- og opplysningsvirksomhet». Tiden var det eneste norske forlaget som ble stengt av tyskerne under okkupasjonen. Etter krigen kom LO og Norges Kooperative Landsforening inn på eiersiden. Tiden vokste til ett av Norges største forlag. I 1991 kjøpte Gyldendal Norsk Forlag 91 prosent av aksjene. I dag er Tiden en selvstendig avdeling i forlagshuset Gyldendal, uten bindinger til arbeiderbevegelsen.
Det finnes fremdeles noen mindre forlag som er delvis finansiert av fagbevegelsen; blant dem er Res Publica som ifølge formålsparagrafen skal bidra til «økt forståelse og oppslutning om den norske modellen, med en sterk fagbevegelse og en moderne velferdsstat som sikrer individets frihet og muligheter».
BOKREKLAME: I 1934 drev Tiden norsk forlag reklame ved hjelp av lastebil for den første «autentiske beretning fra en konsentrasjonsleir», Gerhard Segers bok om fangeleiren i Oranienburg. Foto: Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek
ARBARK
Lokalradio
Mange engasjerte fagorganiserte drev også med lokalradio. LO etablerte organisasjonen Radio Riks som samlet og støttet lokalradioer som jobbet ut fra arbeiderbevegelsens verdigrunnlag. Radio Riks ble nedlagt i 2018.
UTDANNING OG SKOLERING
«Opplysning og kunnskap er det sterkeste våben arbeiderklassen nogensinne har hatt og fått», sa Martin Tranmæl i 1933.
Ett av de mest virkningsfulle grepene som ble tatt, var å etablere AOF 12. desember 1931. Det skjedde etter et vedtak på LO-kongressen samme år. Arbeiderpartiets formann og kommende statsminister, Oscar Torp, drømte om en «tenkende medlemshær» da Arbeidernes Opplysningsforbund ble stiftet, og AOF ble det viktigste verktøyet for å styrke arbeiderbevegelsen over hele landet.
På begynnelsen av 2000-tallet opphørte de formelle båndene med Arbeiderpartiet. Etter noen krevende tiår er AOF igjen på offensiven, nå som «Arbeidslivets kompetansepartner». De er fremdeles viktige for skolering av LO-forbundenes tillitsvalgte og medlemmer.
Folkets Brevskole
Arbeidernes Korrespondanseskole ble lansert i 1922 som en skole for arbeiderklassens frigjøring, men driften opphørte allerede fire år senere. Behovet for undervisning gjennom brevskole var stor blant de fagorganiserte, og i 1946 etablerte blant andre AOF og 27 fagforbund Folkets Brevskole. Formålet var å drive faglig, sosial og yrkesrettet opplæring. Da brevskole-modellen ble erstattet av fjernundervisning, ble også navnet endret til FB Fjernundervisning med Norsk Kommuneforbund (Fagforbundet) som eneste eier. I dag er all studievirksomhet samlet i AOF.
FOLKEHØYSKOLER: Arbeiderbevegelsens folkehøyskole Ringsaker ble opprettet i 1939. Skolen har blant annet en linje i grafisk design. Foto: Håvard Sæbø
Håvard Sæbø
Folkehøyskoler og Sørmarka
I 1939 startet fagforeninger og politikere i Hedmark Arbeiderbevegelsens folkehøgskole på Ringsaker. De unge skulle da bli «rakryggede mennesker som har vilje og evne til å ta del i alt godt demokratisk samfunnsarbeid». I dag eies skolen av LO.
Bømlo Folkehøgskole har også røtter i arbeiderbevegelsen. Stiftelsen som driver skolen, har hatt LO, AOF og foreningen Kristne Arbeidere som eiere.
På Sørmarka ble det også i mange år drevet folkehøyskole om vinteren. Det som kanskje er best kjent som LO-skolen på Sørmarka, skulle i utgangspunktet være en arbeiderhøyskole. AOF-sjefen Haakon Lie jobbet hardt for å få på plass et tilbud hvor ungdommen kunne skoleres i et «uforstyrret miljø». LO-kongressen i 1938 opprettet et fond som skulle gå til å etablere arbeiderhøyskoler. I 1939 var det klart for det første kullet som gjennomgikk en «LO-skolering». Etter krigen fungerte Sørmarka både som folkehøyskole og fagforeningsskole. Fremdeles er Sørmarka viktig for skolering av tillitsvalgte i regi av AOF. Det som i dag heter Sørmarka Konferansehotell, eies fremdeles av LO.
FORSKNING OG TANKESMIER
Alle organisasjoner trenger et godt kunnskapsgrunnlag for å beslutte hva de skal gjøre, konstaterer Fafos Jon Erik Dølvik i et intervju med FriFagbevegelse.
I 40 år har forskningsstiftelsen Fafo formidlet kunnskap til og om fagbevegelsen og det norske samfunnet.
En av oppgavene til Fafo da de ble etablert av LO i 1982 som Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon, var å skaffe til veie kunnskap som kunne bidra til å fornye arbeiderbevegelsens rolle i et samfunn i rask endring. I dag er Fafo en tung og anerkjent frittstående forskningsstiftelse med 90 ansatte som har spesialisert seg på arbeidsliv og velferdspolitikk.
Erlend Angelo
Politiske tenketanker
Tankesmien Agenda har en helt annen rolle enn forskningsstiftelsen Fafo. De deltar i det offentlige ordskiftet, utreder og kommer med forslag til ny politikk for det «moderne venstre-sentrum». Tankesmien har LO som en hovedeier og ble etablert i 2014.
Manifest Tankesmie som så dagens lys i 2009 har også støtte fra store deler av fagbevegelsen. Målsettingen er å sette dagsorden i norsk politikk gjennom folkebasert, folkelig opplysningsarbeid. Og de karakteriserer seg som «venstresidens tankesmie».
ARBEIDEIDERIDRETT: På det meste var rundt 100.000 mennesker medlemmer av Arbeiderbevegelsens idrettsforbund. Foto: Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek
FRITID OG KULTUR
Idrettslag og filmproduksjon, tramteater og reisebyrå. Arbeiderbevegelsen har vært opptatt av langt mer enn arbeidslivet.
Norsk idrett var i mange år plassert under Forsvarsdepartementet og Stortingets militærkomité. Den organiserte idretten ble sett på som en del av den borgerlige kulturen. Streikebrytere ble også hentet fra den borgerlige idrettsbevegelsen. Det var derfor helt naturlig at Arbeiderbevegelsens Idrettsforbund (AIF) ble stiftet i 1924 som et alternativ under mottoet «Frihet – sundhet – kultur». I 1939 hadde AIF rundt 100.000 medlemmer. AIF engasjerte seg også sterkt mot nazismen og fascismen. AIF og Norges landsforbund for Idrett ble en samlet organisasjon etter krigen og heter i dag Norges Idrettsforbund.
F
Erlend Angelo, Magasinet for fagorganiserte
Kulturkampen
Også på andre deler av kulturfronten etablerte arbeiderbevegelsen egne alternativ til den herskende borgerlige kulturen. Allerede rundt 1850 ble de første arbeiderkorene dannet. AOF brukte kulturen aktivt i sitt opplysningsarbeid. Det ble blant annet produsert rundt 40 filmer i løpet av 11 år. I 1936 ble det holdt 2.000 filmvisninger, mange av dem dreide seg om kampen mot fascismen og borgerkrigen i Spania.
Ett annet tiltak var Arbeidernes Fotolag som «gjennom sitt fotografiske virke vil gå inn i arbeidet for den sosialistiske arbeiderbevegelse».
Ungdommen var en sterk drivkraft i det politiske kulturarbeidet. Teatergrupper, musikk og tramgjenger med agitasjonsteater blomstret opp over hele landet. Det ble også etablert lytterforeninger som først hadde en kritisk rolle overfor den borgerlig dominerte radioen, men som senere også ble en opplysningskanal gjennom AOF.
AOFs kulturengasjement hadde en oppblomstring på 70- og 80-tallet. I dag er det i hovedsak LO som økonomisk stimulerer lokale krefter gjennom tildeling av kulturmidler.
HUSMORFERIE: Slitne husmødre fikk ferietilbud blant annet gjennom Norsk Folkehjelp. Her er det Harda Beil som slapper av med Magasinet for alle, juni 1963.
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Norsk Folkeferie
Tariffoppgjøret i 1934 økte ferien fra ni til tolv dager. I 1939 vedtok LOs representantskap å stifte Norsk Folkeferie for å sikre at arbeidsfolk kunne få gode og billige feriereiser. Reisebyrå og hotell ble etter hvert en del av selskapet. Den sosiale profilen ble derimot gradvis svekket, og i 1998 opphørte selskapet. Nå var strategien at rimelige reiser og fritidstilbud skulle bli en medlemsfordel for fagorganiserte i LO-forbund.
Fremdeles kan mange fagorganiserte leie rimelig hytter og leiligheter eid av forbund eller fagforeninger.
BANK OG FORSIKRING
Uten kapital i ryggen var det helt umulig å bekjempe arbeidsgivere og kapitalismen. Lenins Russland var med å finansiere den første arbeiderbanken.
For rundt hundre år siden var private banker kritiske til å finansiere virksomheten til Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. I 1919 inngikk derfor LO (Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon) en avtale om å kjøpe aksjemajoriteten i Kristiania & Oplands Vekselbank og bankbygget for 449.000 kroner. Den nye arbeiderbanken, senere Arbeidernes Landsbank, får også økonomisk støtte fra den Russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk, styrt av Lenin. I perioden 1920 til 1931 var bankens kapital helt avgjørende for arbeiderbevegelsens kamp og streiker mot arbeidsgivere og borgerlige regjeringer. Banken skiftet senere navn til Landsbanken og gikk i 1997 sammen med Samvirke Forsikring. I dag er bank og forsikring en del av SpareBank1 Gruppen AS hvor LO og forbundene har en eierandel på litt under ti prosent.
TRYGGHET: Bank og forsikring har alltid vært et viktig tilbud til fagorganiserte. I dag gjør LOfavør-konseptet en ekstraverdi til medlemskapet i et LO-forbund.
Kollektiv hjem og LOfavør
Fagbevegelsen har alltid prøvd å hjelpe de fagorganiserte gjennom sykekasser, begravelseskasser og andre støtteordninger. Allerede i 1916 bestemte LO-kongressen å opprette et skadeforsikringsselskap sammen med Norges Kooperative Landsforening (NKL) uten at noe skjedde. Fire år senere valgte NKL å gjøre det alene, og Forsikringsselskapet Samvirke ble etablert i 1920. I 1922 kom LO inn på eiersiden med en andel på 2 prosent. I 1960 lanserer Samvirke tanken om en kollektiv hjem-forsikring for de fagorganiserte. LO ville ikke godkjenne noen forsikringsavtale uten at de ble representert i Samvirkes organer, og i 1964 kom LO for alvor inn på eiersiden med 45 prosent av aksjene, like mye som NKL. I 1967 var Kollektiv Hjem en realitet, og ordningen er i dag betraktet som Norges beste hjemforsikring.
I 1994 ble LOfavør lansert og er i dag et selskap eid av LO og Sparebank1 Gruppen AS, som leverer medlemstilbud innenfor forsikring, ferie og fritid, hus og hjem, bank og juridisk forsikring.
KOOPERASJON OG SOLIDARITET
Fagbevegelsen hadde en gang mye til felles med kooperasjonen, men samarbeidet varte ikke.
KOOPERASJONEN: Det finnes ikke lenger noen bånd mellom kooperasjonen og fagbevegelsen utover at mange fagorganiserte jobber og handler i butikkene. Her er ser vi Nina Hammer Thysse som sitter i HKs forbundsstyre og er hovedtillitsvalgt i Coop Extra.
Brian Cliff Olguin
Dagens fagorganiserte kan takke NKL for at de har gode forsikringsordninger. Norges Kooperative Landsforening (nå Coop Norge SA) etablerte i 1920 Forsikringsselskapet Samvirke som la grunnlaget for dagens LOfavør-konsept.
Da NKL ble stiftet i 1906, var det uten fagbevegelsen. Men førti år senere mente LO-leder Konrad Nordahl at Arbeiderpartiet, LO og kooperasjonen var de tre utrykkene for «småkårfolkets organisasjonsvirksomhet». Det var innledningen til et tettere samarbeid mellom LO og NKL, og kongressen i 1953 oppfordret alle medlemmene til å bli med i kooperasjonen.
NKL var på eiersiden i Norsk Folkeferie og var sammen med LO og Arbeiderpartiet hovedaksjonær i Tiden Norsk Forlag. Opplysningsarbeid har vært ett av NKLs formål, og de tok sammen med AOF initiativet til å etablere Folkets Brevskole. På 70-tallet etablerte kooperasjonen et solidaritetsfond som siden 2006 har samarbeidet med Norsk Folkehjelp om demokratiprosjekter i Kambodsja, Mosambik og Bolivia. Coop støtter også Folkehjelpas mineryddingsarbeid.
Norsk Folkehjelp
Fagbevegelsens solidaritetsorganisasjon, Norsk Folkehjelp, ble etablert i 1939. De arrangerte blant annet feriekolonier for barn, husmorferier og ga jobbtilbud til uføre. I dag arbeider Folkehjelpas hundre lokallag med førstehjelp og redningstjeneste i Norge, i tillegg til flyktnings- og inkluderingsarbeid. Internasjonalt engasjerer Norsk Folkehjelp seg i rundt 40 land med humanitært arbeid og rydding av miner og eksplosiver. Rundt 2.200 personer er i dag ansatt av Norsk Folkehjelp.
MINERYDDING: Norsk Folkehjelp er fagbevegelsens solidaritetsorganisasjon og ble opprettet i 1939. Folkehjelpa arbeider blant annet for å beskytte sivile mot eksplosive våpen og bruker minehunder mange steder i verden. Foto: Håvard Sæbø
Håvard Sæbø
Boligsamvirke
Boligkooperasjonen har ikke hatt det samme forholdet til arbeiderbevegelsen som NKL, selv om det var arbeiderne ved Nyland Verksted i Oslo som klarte å etablere det første kooperative boligbyggelaget i Norge i 1873. I alt ble det bygget 80 boliger før virksomheten opphørte. Etter krigen var Norsk bygningsarbeiderforbund med på å danne boligbyggelag, men uten stor suksess. Femten år tidligere (1929) hadde fagforeningsmannen Martin Strandli vært én av to hovedarkitekter bak stiftelsen av OBOS, som i dag er en av Nordens største boligbyggere og forvalter over 240.000 boliger i Norge.
HISTORIE: Dråpe-logoen til Statoil er like mye historie som navnet. Det var det LO-eide reklamekontoret IDECO som utviklet logoen. Her fra Oljemuseet i Stavanger.
Håvard Sæbø
REKLAMEKONTOR OG BOKHANDEL
Den velkjente dråpe-logoen til Statoil ble utarbeidet av arbeiderbevegelsens reklame- og informasjonsbyrå IDECO.
Et eget reklamekontor er bare én av en mengde ideer som har blitt realisert opp gjennom årene og som av forskjellige årsaker ikke har overlevd. IDEKO (A/S Idékommunikasjon) ble etablert tidlig på 70-tallet og lagt ned allerede i 1975. Ett av oppdragene de rakk å gjennomføre var logoen til Statoil.
Redaktør Hans Østerholt startet ikke bare vittighetsbladet Hvepsen, men etablerte også det som skulle bli Arbeidernes Bok- og Papirhandel ved Youngstorget. Oslo bokbinderforening av Oslo Arbeiderparti overtok bokhandelen i 1925. I 1991 gikk bokhandelen konkurs, den var da eid av Tiden Norsk Forlag.
red.loaktuelt@lomedia.no
Kilder: Liv Valstrand (red): Alt om LO; Arne Kokkvoll: Av og for det arbeidende folk; Guttorm Lyshagen: Fra storhusholdning til moderne mediekonsern; Thor Viksveen: Fra slit i yrke til sol og styrke; Tiden Norsk Forlag: Brudd og kontinuitet; Dagfinn Jakobsen: Landsorganisasjonens skole i Sørmarka; FriFagbevegelse; LO-Aktuelt; Arbark: Arbeiderhistorie 2008; LOs historie bind 2 og 3, Pax forlag; Odd Harald Røst: Fra meddelelsesblad til mediehus; Den norske forsikringsforening; Sparebank1 Østlandet; Arbeidernes Leksikon og Wikipedia.
