anne.siri@lomedia.no
martin@lomedia.no
– Jeg slutta med håndball og begynte å tenke på alle andre rundt meg enn meg selv. Kiloene raste på, og det var ingen som sa noe til meg, forteller Bård Ivar Lauritzen (52).
Grusen skvetter rundt joggeskoene. Sammen med kona Cathrine Braathen Lauritzen fyker han forbi skogstjern og myrterreng og legger oppoverbakkene bak seg. Målet for ettermiddagen er toppen Storheia i Bymarka i Trondheim.
Flere ganger i uka legger de ut på turer som denne. Kondisen er deretter, for praten går helt uten prusting og pesing.
Martin Guttormsen Slørdal
Sympatigravid
Bård Ivar Lauritzen er solbrun og stram i kroppen. Han ser ut som han alltid har vært sånn. At han for åtte år siden veide 145 kilo, hadde diabetes og skyhøyt blodtrykk, er vanskelig å forestille seg.
– Søstera mi nektet å omfavne meg i konfirmasjonen til den ene sønnen min. Hun var redd jeg skulle eksplodere, forteller Lauritzen.
Han tar ikke seg selv så høytidelig, som han sier. Han fikk av og til høre at han var en tjukkas, men er typen som gir litt faen. Men helsa, den tar han på alvor.
Da han var «eksplosiv», hadde legen nylig notert et blodtrykk på 280 over 170. Er overtrykket på over 140 eller undertrykket over 90, er blodtrykket ifølge Helsenorge for høyt.
Kiloene la seg for alvor rundt kroppen da fruen var gravid med førstemann for 24 år siden. Han ble «sypmatigravid», som han kaller det. Og det var han som fikk strekkmerkene etterpå, legger kona til med en liten latter.
Inn på hospitalet
Bakpå en sokk står det «Stay», på den andre «Fast». Pengene han sparer på å ha slutta å snuse ei eske om dagen, bruker han på treningsklær.
Han fyker oppover bakkene og forteller om friheten han kjenner på i en lettere kropp.
– Jeg har alltid stilt opp for lokalmiljøet. For borettslag og sportsklubb, hatt verv på jobb og kjørt barna på aktiviteter, forteller han.
Han styrte bygdekinoen i Romolslia, området der de bor i Trondheim. En kveld han snurret film, merket han at synet plutselig var mye dårligere.
Han bestilte legetime og fikk sjokk. Synsforstyrrelsene skyldtes diabetes. Toppet med skyhøyt blodtrykk, sendte bedriftslege Birger Koren Lauritzen rett inn på St. Olavs Hospital.
– Var det døden neste?
– Legen sa ikke akkurat dét, men jeg fikk høre at jeg måtte ta grep hvis jeg ville oppleve å bli bestefar en dag.
Da var Lauritzen 44 år.
Takker Coop og legen
Lauritzen har jobbet skift ved logistikkavdelingen hos Coop i Trondheim i 25 år. Han er hovedverneombud for truckførerne.
Han løfter tungt, men sitter også mye i ro på trucken.
Før kunne han komme hjem fra seinvakt klokka åtte om kvelden og deise ned i sofaen med et par cola. Kostholdet var ikke på stell.
Nå velger han joggeskoene framfor sofaen. Han jogger, går i marka, sykler eller trener styrke på treningssenteret.
Han har endret kosthold og fikk også innvilget slankeoperasjon. Han har gått ned fra rundt 145 kilo til stabile 90-92 kilo. Blodtrykket er jevnt og diabetesen borte vekk.
– Jeg takker Coop og bedriftslegen for at jeg klarte å legge om livsstilen, sier Lauritzen.
Gjøre jobben selv
Terje Løkke er HR-sjef ved Coops logistikkavdeling i Trondheim. Han har kjent Bård Ivar «Borris» i 30 år og sier at det er sånne ansatte Coop vil ha. Ansatte som ber arbeidsgiver om hjelp til å få det bedre, men som selv legger ned innsatsen.
– Samfunnsansvaret vårt tilsier at vi strekker oss langt for å ta vare på hver enkelt, sier Løkke.
Av de bortimot 250 ansatte slutter de færreste, i snitt jobber folk der i 34 år.
Løfter 6.000 kilo
HR-sjef Løkke minnes en kraftig truckfører Lauritzen som også slet med vonde føtter og vond rygg.
Muskel- og skjelettplager er det mye av på en arbeidsplass med betonggulv der ansatte løfter inntil 6.000 kilo hver i løpet av en dag.
– Der kunden i butikken putter fem bananer i handlevogna, flytter ansatte her 25 kilo bananer manuelt på én gang mellom paller, forklarer Løkke.
Ledelsen og fagforeningene er enige om de gode ordningene, påpeker Løkke. Ansatte har gratis helseforsikring, tilgang til topp utstyrt treningsrom og bedriftshelsetjeneste. De jobber med en åpenhet rundt både fysisk og psykisk helse.
Motivatoren
To dager i uka dro Lauritzen på truckførerjobben. De øvrige tre dagene la han ned den tøffeste jobben.
Birger Koren var i mange år tilknyttet Coop som bedriftslege. Han har praktisert som fastlege ved siden av og er nå Lauritzens fastlege. Koren fikk to tomler opp fra Coop-ledelsen og fikk Lauritzen inn på det som kalles «ryggskolen» i Trondheim. Det var i 2017.
– Jeg hadde tre fulle dager i uka. Trening, kostholdsprogram, lunsj. Vi hadde med egen mat og måtte bevise at vi spiste sunt, forteller Lauritzen.
Opplegget varte i et halvår. Da var han sykemeldt 50 prosent og hadde vikar hos Coop.
– Jeg må skryte litt. Treneren på ryggskolen la sin elsk på meg fordi jeg fikk med meg hele gruppa, og da ble jeg selv enda mer motivert, forteller Lauritzen.
Feitklinikken
Samtidig som han gikk på «ryggskolen», kom Lauritzen inn på det han kaller for «feitklinikken» på St. Olavs Hospital. Fedmepoliklinikken utreder og behandler personer som blir henvist av fastlegen for fedme.
Han ble med i ei gruppe som møttes månedlig i ett år. For å få innvilget slankeoperasjon, måtte han gå ned i vekt. Han gikk ned 30 kilo på halvannet år.
Kronisk nyresykdom, samt høyt blodtrykk og diabetes bidro til at Lauritzen fikk offentlig betalt slankeoperasjon.
– Jeg fikk kjempegod hjelp av kona Cathrine som også var stor. Et vennepar var med på turer og støttet oss. Det har mye å si at en er flere, forteller Lauritzen.
Lege Birger Koren sier at behandlingen etter en slankeoperasjon er livsvarig og krever topp motiverte pasienter.
– Hovedmålet med operasjonen er ikke vektreduksjon, men å forhindre medisinske farer som overvekt drar med seg, forteller Koren.
Litt sjokolade
En får egentlig fem års oppfølging ved «feitklinikken» etter operasjonen.
– Men de var så jævla fornøyde der på St. Olav at jeg faktisk har fått ti års oppfølging, forteller Lauritzen.
Magesekken har utvidet seg noe, han må være forsiktig. På toppen av Storheia, målet for turen, rasler han likevel med en nøttepose med små sjokoladebiter oppi. Han kan unne seg sånt, så aktiv som han er.
Kona Cathrine veide opp mot 120 kilo. For tre år siden fikk hun snurpet inn magesekken på privat klinikk og har siden tatt av 40 kilo. Hun hadde ingen plager og var alltid aktiv, men det var tungt og gikk sakte.
– At vi nå kan løpe, det er jo det sjokkerende med oss begge, sier ektemannen.
TOSPANN: Cathrine og Bård Ivar er sammen om å holde seg i form. De er et godt team.
Martin Guttormsen Slørdal
Skuffer ikke skattebetalerne
– Hvordan holder du motivasjonen oppe?
– Når jeg får dette dekt av skattebetalerne, har jeg det alltid i «høvvet» at folk ikke skal snakke om at «han ikke klarer det». Jeg vil ikke skuffe noen, ikke Cathrine, ikke ungene eller venner.
– Og vi har blitt enige om at vi heller ikke skal bli cocky overfor andre, fortsetter det samstemte ekteparet.
Cocky, altså kjepphøye.
