– Hadde jeg ikke følt meg sett eller ivaretatt, så er det ikke sikkert jeg hadde villet jobbe i Forsvaret eller vært tilbake igjen i jobb, sier Anna Fredrikke Warvik.
Det siste året har 25-åringen vært igjennom sin tøffeste prøvelse noensinne. Støtten og tilliten hun har fått fra sin arbeidsgiver, har gjort at hun vil fortsette å jobbe i Forsvaret. Det har ikke vært en selvfølge.
Vognkommandør
Helt siden hun var ferdig med verneplikten, har Warvik hatt fast jobb på Setermoen militærleir i Troms. Høsten 2023 er hun vognkommandør på en stormpanservogn av typen CV90. Det er en mindre tanks med plass til åtte fotsoldater, en skytter og en vognfører i tillegg til kommandøren.
– Det var et adrenalinkick til enhver tid. Samtidig er det utrolig godt å tenke på at man forsvarer landet, sier Warvik.
Som et kanonskudd
En oktoberdag i fjor leder Warvik laget sitt under en øvelse med skarpskyting. Warvik står på setet sitt sånn at hun kan holde utkikk gjennom en luke på toppen av stormpanservogna. Kroppen hennes fra hofta og opp er over luken, mens beina er inni vogna.
Når tanksen rygger ut på skytefeltet, havner den plutselig i et søkk i terrenget. De som sitter i kontrolltårnet på området, hører et smell når CV90-en krasjlander i berget. Det er så høyt at de tror det er et vådeskudd fra kanonen. Bråstoppen gjør at overkroppen til Warvik blir kastet fram og tilbake som en pendel.
Litt fortumlet, men stadig full av adrenalin, sjekker hun at alt står bra til med de to andre som er med i vogna. De fullfører den siste halvtimen av skarpskytingen. Så blir Warvik svimmel og kvalm.
– På veien hjem fra skytebanen var jeg så dårlig at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, forteller hun.
På legevakten får hun beskjed om at nakkeslengen hun fikk da hun ble kastet frem og tilbake, har ført til en kraftig hjernerystelse. Ukene går, og Warvik er fortsatt dårlig. Hun får diagnosen post commotio syndrom, langvarig hjerne-rystelse.
Ensom og isolert
På fritiden pleier hun å drive med alle mulige aktiviteter som naturen her i nord innbyr til: hundekjøring, randonee, langrenn, sykling og løping. Men nå er det samboeren som for det meste må ta seg av parets tre huskyer. I tillegg til husarbeid, matlaging og alt annet. Warvik er innimellom så utmattet at hun ikke klarer å snakke.
Tidlig blir det klart at hun ikke klarer å jobbe noe særlig. I alle fall ikke i CV90-en. Derfor blir hun overført til en ny stilling i panserbataljonen. Det er en mer administrativ jobb. Men gjennom vinteren ligger hun aller mest hjemme.
– Når du jobber i Forsvaret, er jobben både hjem, fritid og arbeids-
tid. Så jeg følte meg veldig isolert og ensom, med familie langt unna.
Minutt for minutt
Arbeidsgiveren hennes setter i gang et inkluderende arbeidslivstiltak (IA-tiltak), sånn at hun kan forsøke seg i bittelitt jobb. Det viser seg å bli suksessoppskriften for Warvik. I starten er hun bare fem minutter på jobb, så ti, så en time. Slik kommer hun sakte, men sikkert tilbake.
– Jeg følte at jeg var en ressurs kontra et problem da jeg kom tilbake. Selv om jeg bare kunne gjøre de minste arbeidsoppgavene, som å ta ut av oppvaskmaskinen, sende en mail eller bare prate med noen, forteller Warvik.
KRAFTIG NAKKESLENG: Anna Fredrikke Warvik fikk diagnosen post commotio syndrom, langvarig hjernerystelse, etter nakkeslengen.
Martin Guttormsen Slørdal
Usynlig skade
Lenge føles det som hun går rundt med en altfor trang hjelm på hodet som hun har lyst til å kakke i stykker. Når hodepinen begynner å lette, tar smerter i rygg og nakke over. Å ha en usynlig skade gjør at Warvik bekymrer seg for om hun blir trodd. Hun blir lettet når Nav godkjenner skaden som en yrkesskade. Og tilliten hun får fra arbeidsgiver, betyr mye.
– De har forsikret meg om at jeg ikke trenger å bevise noe. Den tilliten de har gitt meg, har vært avgjørende for at jeg har ønsket å komme så fort tilbake i jobb.
Vil stoppe flukten fra Forsvaret
Fra august 2024 jobber hun 100 prosent. Nå ønsker hun å jobbe for at flere i Forsvaret skal bli tatt like godt vare på som henne. Det vil hun gjøre både som medlem i ungdomsutvalget til Norges offisers- og spesialistforbund, og etter hvert gjennom jobben. I høst startet hun nemlig på en lederutdanning ved Universitetet i Tromsø.
– Har vi flere folk som vet hvordan man skal håndtere sånne saker, så kan vi jo unngå den utskiftingen av personell som vi opplever i Forsvaret, håper Warvik.
