sissel@lomedia.no
– Jeg skulle ønske jeg kunne male veggene. Her er alt så lyst. Jeg er glad i farger, det blir så kaldt når alt er hvitt, sier Lillann Hallangen, der hun ser seg rundt i stua og kjøkkenet.
Hun får lov til å male, men da vil utleier ha et ord med i laget. Og kravet er at det må gjøres ordentlig.
– Jeg kan tenke meg å ha en vegg i asurblå, eller smaragdgrønn. Eller fuksiarosa. Men jeg lar det være fordi jeg er jo ikke maler, så jeg kan ikke garantere at det blir godt nok, sier hun.
Stua er litt kjølig og kjennes litt fuktig ut. Lillann forteller at det er for lite lufting, fordi det bare er én liten ventil i rommet. Det er ikke nok. Om vinteren må hun åpne vinduene for å få ut fuktigheten. Hvis ikke renner det vann fra vinduene og ned i vinduskarmen. Sønnen reagerer på muggsopp. Derfor passer Lillann på å tørke opp og lufte mye. Da blir det kaldt i den 70 m2 store leiligheten, og strømregninga blir større.
Boligvalg for barna
Da Lillan Hallangen og mannen ble skilt i 2016, satt hun bare igjen med bilen etter delingen. Nå har hun studielån og ingen egenkapital.
– Å leie ble løsningen. Det positive er at å leie iallfall gir en frihet som gjør det lettere å flytte på seg enn når du eier.
Hallangen leier en treroms leilighet. Sønnen på 12 har eget rom. Selv deler hun soverom med datteren på 9.
Barna bor fast hos henne, og derfor ønsker hun å bo i denne skolekretsen, slik at de ikke må bytte skole.
FÅR IKKE LÅN: Lillan Hallanger er lærer og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet. Hun betaler 12.000 i husleie hver måned, men uten egenkapital får hun ikke boliglån i banken.5
Sissel M. Rasmussen
Må leie
Lillann Hallangen er lærer ved en privatskole i Sandefjord – Skagerak International School. Hun tjener rundt 695.000 kroner i året før skatt. Det er litt over en gjennomsnittlig norsk årslønn.
Hun har ingen oppsparte midler, men et studielån på 560.000 kroner. Og selv om banken ønsker å gi henne lån, setter reglene en stopper for det. Den kan gi henne et lån på 700.000, men den summen gir intet hjem for en mor med to barn. I regnestykket til banken er det nemlig slik at siden hun har to barn, trekker de fra én million på mulig lånebeløp. For øvrig er den summen hypotetisk, for så lenge utlånsforskriften krever 15 prosent i egenandel, blir det ikke noe lån. Det setter en stopper for det meste.
Husleien hun betaler nå, er 12.000 kr i måneden.
– Jeg er heldig som har en ryddig og grei utleier og en husleie jeg kan klare å betjene. Men det å eie betyr å bestemme selv. Det er en helt annen følelse av frihet, sier Lillann Hallangen.
Få har råd
De fleste i Norge eier sin egen bolig. Eller rettere sagt, de deler eierskap med banken, som ofte eier en stor andel av boligen. Men det har blitt dyrere og vanskeligere å kjøpe seg et sted å bo.
Sykepleierindeksen har blitt godt kjent de siste årene, men mange yrkesgrupper tjener langt mindre enn en sykepleier. LO har derfor fått sin egen boligindeks – Fagarbeiderindeksen. På oppdrag fra LO har Samfunnsøkonomisk analyse sett på hvilken mulighet folk med typiske LO-yrker har til å kjøpe bolig.
Indeksen viser at folk med vanlige inntekter har langt færre sjanser til å kjøpe bolig nå enn for ti år siden.
Et par med to barn, med jobb som helsefagarbeider og tømrer, hadde bare råd til å kjøpe 16 prosent av de omsatte boliger i landet i fjor. I 2015 var den tilsvarende andelen 59 prosent. Det har med andre ord vært et dramatisk fall i boligkjøpekraften de siste årene.
Katrine Nordbø
Arbeidere sliter
Fagarbeiderindeksen har også sett på mulighetene for en enslig helsefagarbeider i en 75 prosents deltidsstilling, noe som er realiteten for mange helsefagarbeidere. Hun vil ha råd til under 8 prosent av de omsatte boligene i Norge.
I byene er det enda færre tilgjengelige boliger. I praksis betyr det at svært få fagarbeidere har råd til å kjøpe bolig alene.
Før 2015 kunne en alminnelig småbarnsfamilie ha råd til de fleste boligene i de mindre sentrale kommunene.
– Når vi ser at småbarnsfamiliene ikke engang har råd til halvpartene av boligene, ja da er det klart at slik kan vi ikke ha det, sier LO-sekretær Kristin Sæther.
STYRK HUSBANKEN: LO vil at Husbanken skal få adskillig bredere virkemidler, slik at folk med vanlige inntekter kan få lån til å kjøpe seg et sted å bo.
Sissel M. Rasmussen
Segrering
Denne utviklingen fører til en segregering av boligstrøkene, mener LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad.
– De rike ser ikke lenger de fattige. Mange må bosette seg utenfor byene og pendle lengre avstander for å komme på jobb. Det fører til at barn av arbeiderklassen ser foreldrene sine tre-fire timer mindre enn folk som bor i byen der de jobber, uttalte han under en boligkonferanse i Oslo nylig.
Boligprisene stiger mye mer enn lønnsveksten, og slik har det vært over flere tiår.
– Det eneste svaret på det er mer gjeld. Folk må låne stadig mer penger, slår sjeføkonomen fast.
Rentebelastningen for husholdningene er nå på nivå med finanskrisa i 2008, påpeker han.
Utlånsforskriftens begrensninger
I 2015 ble boliglånsforskriften innført. Forskriften regulerer bankenes utlånspraksis, og er nå omdøpt til utlånsforskriften, uten at det har blitt noe enklere å få lån av den grunn. Ingen kan få låne mer enn fem ganger årsinntekten, og du må ha minst 15 prosent egenkapital. Dersom du skal kjøpe en leilighet til tre millioner, må du altså ha spart opp 450.000 kroner.
LO mener det må lempes på kravene, slik at det blir lettere å få boliglån. Dagens begrensninger øker forskjellene og favoriserer dem som har penger i banken, eller som kan få foreldrehjelp, mener organisasjonen.
Statistikk fra Norges Eiendomsmeglerforbund viser at 67 prosent av boligkjøperne i Oslo mellom 20–29 år, fikk foreldrehjelp i fjor. Slik øker forskjellene, påpeker Kristin Sæther, som har boligpolitikk som sitt ansvarsområde i LOs ledelse.
– Boligpolitikken er en enorm driver for økte forskjeller, sier hun.
Katrine Nordbø
Urettferdige vilkår
Også Lillann Hallangen mener vilkårene for å få lån er for strenge. Bankene er bundet av lovverk og regler og kan i liten grad ta egne vurderinger ut fra hvem som søker om boliglån.
– Det er de som misligholder lånene sine som legger premissene for alle andre. De aller fleste betaler husleia si og avdragene på boliglånet sitt. Egenandelskravet er urimelig og hindrer folk i å komme inn på boligmarkedet, selv om de kan betjene et lån med tilsvarende utgifter. Det oppleves som svært urettferdig og favoriserer dem som allerede har penger eller har foreldrestøtte økonomisk, slår hun fast.
KRAV TIL UTBYGGERE: LO vil at kommunene skal kreve at en viss andel av leilighetene som bygges, skal være rimelige utleieleiligheter med langtidsleie.
Sissel M. Rasmussen
LO vil ha ny boligpolitikk
LOs engasjement i boligpolitikken har økt i takt med boligprisene. I 2021 satte LO-sekretariatet ned et boligpolitisk utvalg for å se på helheten i det norske boligmarkedet. Og i slutten av oktober vedtok LOs sekretariat sin nye boligpolitiske plattform.
«Målet for boligpolitikken må være å sikre at alle har et godt og trygt sted å bo. Bolig er et grunnleggende velferdsgode og ikke en markedsvare», står det i innledningen.
Ett av tiltakene LO foreslår, er å styrke Husbanken.
Mens Husbanken tidligere fungerte som en boligbank for folk med vanlige inntekter, har Husbanken de siste tiårene vært brukt for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet. LO vil at Husbanken skal gå mer i retning av hvordan den fungerte tidligere, forklarer Kristin Sæther.
– Når vi sier at Husbanken skal være et boligpolitisk verktøy, betyr det at flere må få lån, ikke bare de vanskeligstilte. Den må sikre langsiktig finansiering og gi en reell mulighet til alle førstegangsetablerere.
LO mener dessuten at det bør bygges opp en allmenn boligsektor, som ikke er profittbasert.
– Vi ønsker at Husbanken skal gi finansiering til utbygging av ikke-kommersielle utleieboliger, slik at det blir lettere å finne rimelige boliger der jobbene er. Dette gjelder både i by og bygd, sier Sæther.
LO-sekretæren understreker at kommunene kan stille krav til utbyggere når de selger tomter, for eksempel at 25 prosent av de leilighetene i et byggeprosjekt, skal være rimelige utleieenheter for langtidsleie.
– Det er alminnelig i Sverige, så hvorfor ikke her? For 40 år siden var målet at alle skulle ha et godt sted å bo. Det er på tide å gjøre noe. Det er mer prekært enn noen gang, mener Sæther.
– Folk bruker en enormt mye større andel av lønna si på bolig enn før.
FÅ VALG: Dersom en helsefagarbeider i deltid vil kjøpe seg et sted å bo, er valgene få. Bare 8 prosent av de omsatte boligene i fjor var innenfor rekkevidde. I byene var mulighetene enda færre.
Sissel M. Rasmussen
LO skuffet over regjeringen
Kristin Sæther sier at LO er skuffet over regjeringen. Hun trekker fram både ny husleielov og satsingen på Husbanken.
I forhandlingene om statsbudsjett for 2023 ble regjeringen enig med SV om at det skulle legges fram en ny husleielov i inneværende stortingsperiode. Regjeringen oppnevnte et utvalg som skulle komme med forslag til hvordan leietakernes rettigheter kunne sikres bedre. Men i oktober varslet regjeringen at den likevel ikke ville legge fram noen ny husleielov denne stortingsperioden.
– Det ser ikke ut til at det blir fulgt opp, og det er skuffende, sier Sæther.
Regjeringen begrunner utsettelsen med at den ikke ønsker å forhaste seg, men vil ha en grundig lovprosess.
LO mener også at Husbanken bør få minst like mye i låneramme i 2025 som i år. I forslaget for neste års statsbudsjett har regjeringen lagt 29 milliarder på bordet. Det er tre milliarder mindre enn Husbanken fikk i 2024.
– I en tid med store utfordringer på boligmarkedet, både for de som kjøper og de som leier, trenger Husbanken større rammer, ikke mindre, sier Sæther.
Sæther tror at boligpolitikken kommer til å bli en stor del av valgkampen.
– Vi i LO vil være pådrivere for å sikre en ny og bedre husleielov for dem som ikke kan kjøpe bolig. Husleielovutvalgets arbeid bør legges fram for Stortinget i denne perioden, noe LO vil jobbe for skal skje, slår Sæther fast.
Bostøtteordningen har heller ikke holdt tritt med prisutviklingen i boligmarkedet og dekker en stadig mindre del av mottakernes faktiske boutgifter. I sin boligpolitiske plattform sier LO at bostøtten må økes, slik at den speiler de faktiske utgiftene til mottakerne.
Katrine Nordbø
Videreutdanning gir mer
Lillann Hallangen er utdannet yrkesfaglærer i helse- og oppvekstfag, og har videreutdanning i norsk, spesialpedagogikk og psykososialt arbeid med barn. I tillegg til full jobb og verv som tillitsvalgt, har hun startet på en masterutdanning i didaktikk.
– Det vil ta fire år før jeg er ferdig med den videreutdanningen, fordi jeg må ta den på deltid. Men jeg vil gå opp 100.000 i lønn, så det er verdt det, sier Hallangen.
I dag bor hun på Vesterøy. Det er ett av de dyreste områdene i Sandefjord, men det var her hun fikk en god leiekontrakt. Hvis hun kunne velge fritt, ville valget falt på Stokke i Sandefjord eller Kvelde i Larvik.
– Eller hjem, til Aurskog-Høland, der jeg har vokst opp. Kanskje når ungene blir større. Når de er 18 år, har jeg ikke lenger forsørgelsesbyrde. Da kan det bli lettere å få lån, tror hun.
Hjem, kjære hjem
Hallangen mener at vi romantiserer boligdrømmen i Norge. Alle «må» eie. I Sverige og Danmark er det vanligere å leie. I begge landene finnes en ganske stor sektor med leieboliger med regulert husleie.
Hallangen mener det hadde vært fint å ha allmennboliger, slik som i Sverige og Danmark, også her.
– Unge mennesker uten foreldrehjelp skal også ha et sted å bo. De må også få lån, slik det var før 2015.
Hun har selv opplevd at banken har beklaget at de ikke kan gi henne lån, på grunn av de strenge vilkårene de er pålagt.
– Jeg var et Arbeiderparti-menneske, men nå vet jeg ikke lenger.
Lillann Hallangen er kommet i tvil om hvem hun skal gi sin stemme ved neste valg, bortsett fra at at blått blir det aldri.
