jan.erik@lomedia.no
– Det er viktig alltid å være tydelig på at fascismen og rasismen er tankegods vi ikke aksepterer. Kommer de etter muslimene, så skal vi andre stå imot. Kommer de etter jødene, så skal vi andre stå imot. Den viktigste forklaringen på nazismens seier for hundre år siden, var at de bra folkene ikke fant sammen i tide, sier Jonas Bals.
Bals er fagleder i avdelingen for sosial dumping og arbeidskriminalitet i LO, og ute med nok en murstein av ei bok. Som i første bind, er det mye som står på spill, og boka er preget av et dypt alvor. Tittelen nå er «Kampen fortsetter. Mot rasisme og fascisme 1940 til i dag». Forrige bok het «Våre kamper», og gikk helt tilbake til den amerikanske borgerkrigen på 1860-tallet.
Som forgjengeren, er det en bok som handler mer om antifascister enn om fascister – sjøl om Bals medgir at det er vanskelig å skrive om antifascisme uten å skrive om fascister også.
– Det finnes hundretusenvis av bøker om fascister og nazister, men bare en håndfull om dem som kjempa imot dem. Det til tross for at det var antifascistene som vant.
FORFATTEREN: Fagbevegelsen er fortsatt en viktig motkraft mot fascismen, mener Jonas Bals.
Håvard Sæbø
Bli antifascist i tide
Motstandskampen er altså hans utgangspunkt, noe han mener er viktig i en tid hvor det er lett å bli ramma av håpløshet, og en følelse av at ingenting nytter.
Som historiker fant Bals denne følelsen igjen mange steder i mellomkrigstidas Europa. Men han fant også noen som likevel sa: Kom igjen folkens, dette kan vi få til!
– Dessverre fikk de det ikke til før krigen var et faktum, og nazistene kontrollerte statsmakten. Dette er en av de viktige lærdommene fra boka: Kommer disse folkene først til makta, så er det veldig vanskelig å bli kvitt dem igjen. Så det gjelder å bli antifascist i tide, sier Bals, som understreker at ingen er immun mot fascismen.
Den sivile motstanden
I bind 1 bruker han mye tid på å beskrive utviklingen i mellomkrigstidas Italia og Tyskland, pluss den spanske borgerkrigen. Nå, i bind 2, ligger hovedfokus på Norden etter 1940.
9. april 1940, den dagen da bok nummer to begynner, kommer fascistene til makta i Norge. Bals forteller at han har prøvd å skrive en litt annen historie om krigen enn den folk allerede kjenner. Det handler om de kvinnene og mennene som gjorde motstand på et antifascistisk grunnlag, og som allierte seg med åndsfrender og fagforeningskamerater i Sverige. Historikeren mener nemlig det er helt umulig å forstå den norske motstanden under krigen uten å forstå Sverige.
– Svenske antifascister opplevde både sensur og politisk overvåking fra sine egne myndigheter, og noen kjempet også med våpen i hånd som partisaner i Norge. I en situasjon hvor det var helt åpent om nazismen kom til å herske over hele Europa, risikerte de mye.
REGJERINGSKVARTALET 22. JULI 2011: Her tok fascistisk terror livet av åtte mennesker da en bombe lagd av Anders Behring Breivik gikk av. Seinere dro han videre til AUFs sommerleir på Utøya og skjøt 69 mennesker til døde.
Hampus Lundgren
Den farligste motstanderen
Bals poengterer at dette er en historie ikke så mye om den væpna motstanden, men om den sivile hverdagsmotstanden, og ikke minst den rollen mange fagorganiserte arbeidere spilte.
– De tyske okkupasjonsmyndighetene så på LO som sin farligste motstander. Den historien involverer blant annet den illegale pressen, med Fri Fagbevegelse som kanskje det viktigste eksempelet, men også sabotasje og ulike former for «gå-så-sakte-man-kan-aksjoner».
Den viktigste kampen av alle var det imidlertid lærerne som sto for, mener Bals. Da Quisling og de norske nazistene ville tvangsinnmelde dem i en ny fagorganisasjon for lærerne, Norges Lærersamband, nektet de. I boka siterer han en tysk soldat, som utbrøt: «Hadde tyske lærere gjort som dere, ville Hitler aldri ha kommet til makta!»
Antifascistisk vaksinert
Bals mener at fagbevegelsen fortsatt er en viktig antifascistisk motkraft. Den har i alle fall potensialet til å være det.
– Det fascistene er veldig redde for, er sterke bånd mellom mennesker. De ville oppløse alle sånne solidaritetsbånd, og erstatte dem med troskap til føreren og partiet. Alt dette sto jo fagbevegelsen i veien for, sier han.
Bals legger til at et sterkt element i fascismen alltid har vært et ønske om det han kaller sjefisme – at sjefen skal være sjef. Både i samfunnet og på arbeidsplassen.
– I Norge skulle fagbevegelsen knekkes ved å overta den, og sette inn nazister på alle kommandoposter. Fagbevegelsen skulle bli en kulturbevegelse som dyrket arbeid og klassesamarbeid uten streikerett, uten forhandlingsrett og bare være en forlenga arm av regimet. Problemet deres var at den norske arbeiderklassen var veldig godt antifascistisk vaksinert. Derfor var det så viktig å gå etter dem som ikke var vaksinerte, nemlig barna. Og derfor ble også læreraksjonen så viktig. Den forhindret at den norske skolen ble omdanna til et ideologisk redskap i nazistenes hender, forteller Bals.
Kampen fortsetter
Men kan vi ikke bare bygge en solid velferdsstat, så forebygger vi enhver form for fascisme? Nei, mener Bals. Han er slett ikke imot en sterk velferdsstat, snarere tvert imot, men dette er ikke nok.
– Det store paradokset for alle som har slåss mot fascismen, er at den er en voldsbevegelse. Den er per definisjon voldelig.
Han mener fascistenes metoder stiller folk overfor to valg: enten å la seg skremme til taushet, eller å konfrontere fascistene.
– Hva kan og bør fagbevegelsen gjøre?
– Å være veldig tydelig på hvorfor demokrati er viktig, være tydelig på antirasisme, være tydelig på at vi kan skape solidariske fellesskap hvor folk kan oppleve både frihet og trygghet. Og når vi ser at disse kreftene vokser, trenger vi også antifascistiske motstrategier. Mye av dette er flyttet over på internett, og vi må være der kampen foregår. Før kunne vi rive ned rasistiske plakater på skolene, nå kommer propagandaen rett inn på rommet til den enkelte.
– Så du er tilhenger av å kaste seg over kommentarfeltet og si fra når det blir for grovt?
– Ja, og akkurat som vi lagde selvforsvarsgrupper i gamle dager for å beskytte hverandre, så tenker jeg at når folk opplever hets, bør de organisere seg i grupper som kan gå inn og ta til motmæle i kommentarfeltene, og forsvare dem som blir trakassert og truet.
Bals minner om at veien fra gata til data ikke er en enveisbillett. Veien går ut igjen også, noe Anders Behring Breivik er et opplagt eksempel på.
– Vi må snakke med gutta våre, og lære dem at det ikke er noe som er kult eller kontrært med fascismen. Hvor kult er det å ta parti med den største mobberen og bølla i skolegården? Kanskje får det deg til å føle deg stor og sterk en liten stund – helt til det en dag er du som får juling. Da er det de som ler. Og kanskje er det ikke noen igjen til å forsvare deg, sier Jonas Bals.
Bokomslaget.
Res Publica
