– Hva tror du Konrad Nordahl ville sagt om dagens LO og Ap?
– Han ville neppe hatt sterke innvendinger mot hvordan LO fungerer i dag. Til Arbeiderpartiet ville han kanskje ha sagt at partiet burde tenke mer på organisasjon, sier Inger Bjørnhaug. Hun er historiker og forfatter av boka «Konrad Nordahl – fagbevegelsens mektige leder», som nylig kom ut på Res Publica Forlag.
Fagforeningsmann
Inger Bjørnhaug skrev sammen med kollega Terje Halvorsen andre bind av LOs historie, den om perioden 1935 til 1969, som sammenfaller med Nordahls storhetstid i fagbevegelsen. Hun hadde lest hans bokutgitte dagbøker. Og blitt fascinert av denne mannen.
– Dessuten hadde jeg lyst til å skrive en biografi, sier hun.
Det har hun aldri gjort før, og det kommer hun aldri til å gjøre igjen. Hun mener det får holde med denne mursteinen av ei bok på nesten 700 tettskrevne sider inkludert utfyllende fotnoter. Den fysiske vekta er på 1,2 kilo. Bjørnhaug legger til at Nordahl ofte blir sett på av historikere og andre fra det politiske perspektivet. Hun ville se ham mer fra fagforeningsperspektivet – det var jo primært en fagforeningsmann han var.
BIOGRAFEN: Historiker Inger Bjørnhaug gir i sin nye bok et balansert bilde av LO-kjempen Konrad Nordahl.↔
Jan-Erik Østlie
Balansert biografi
På boklanseringa karakteriserte Finn Olstad, Bjørnhaugs historikerkollega, biografien som balansert, noe som var det beste komplimentet han kunne gi. Bjørnhaug satte pris på det, å skrive balansert, bruke kildematerialet skikkelig – kort sagt se flere sider av en sak er et adelsmerke for en ordentlig historiker. Skjønt, Bjørnhaug mener at hun i denne boka også får fram flere sider ved den sterke LO-lederen som er lite kjent. Og boka er i høyeste grad også problematiserende.
Lukket døra for faren
Nordahls mor døde da han bare var to år gammel. Med fire barn til i huset ble han adoptert bort til moras barnløse bror og hans kone på Laksevåg, en klassisk arbeiderklassebydel i Bergen. Dette blir en familiehemmelighet det ikke skal snakkes om. Kona Constance aksepterer dette, det gjør imidlertid ikke sønnen Ketil (født i 1927), som ikke får vite dette før lenge etter farens død da han sjøl var blitt pensjonist. Hva som er grunnen til dette hemmeligholdet, vil ikke Bjørnhaug spekulere altfor mye i, men hun forteller at Nordahl fikk et godt forhold til sin pleiefar. Den biologiske, derimot, lukket han døra for. Så en del bitterhet lå det nok i hendelsen i barndommen. Nordahl husket godt, og var dessuten en svært konsekvent mann.
Fra NKP til Ap
Da arbeiderbevegelsen i Norge for andre gang delte seg i 1923, og Norges Kommunistiske Parti (NKP) ble dannet, gikk Nordahl med kommunistene. Bjørnhaug forklarer at dette var nærmest helt sjølsagt i Bergen hvor arbeiderbevegelsen mer eller mindre var kommunistpartiet.
TALEREN: I 1934 ble Konrad Nordahl valgt til LOs nestformann. Her på talerstolen 1. mai 1937.
Ukjent/Arbark
– Han valgte ikke dette medlemskapet sjøl, det var partiet som valgte ham, sier hun.
Han ble uansett en glødende revolusjonær. Tvilen kom imidlertid raskt, om lag i 1925. Fire år var han i tenkeboksen. De siste to fra 1927, da han meldte seg ut av NKP, til 1929 var han partiløs. Da gikk han inn i Arbeiderpartiet og så seg aldri tilbake. I 1929 var dessuten NKP på nedadgående også i Bergen, det pågikk en opprivende og betent konflikt rundt typografene i partiets avis «Arbeidet». Mange av Bergens fagforeninger ble ekskludert fra sine forbund og LO, også Konrad Nordahls jernarbeiderforening. Sjøl ble han formann i en nystartet, forbundslojal fagforening. Og i 1931 ledet han Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, dagens Fellesforbundet, fram til 1934.
Visste om overvåkningen
Samtidig ble han mer og mer fiendtlig stemt ovenfor kommunistene. Da overvåkingen av kommunistene startet i den kalde krigens periode, ikke minst i fagbevegelsen – sågar i LOs egne lokaler, var ikke Nordahl den som bremset arbeidet.
– Var han delaktig i dette arbeidet?
NOEN SNAKKER SAMMEN: Konrad Nordahl var LOs mektige leder, men hørte også til Arbeiderpartiets indre sirkel. Her i samtale med Oscar Torp (t.v) og Einar Gerhardsen.
ArbeiderbladetArbark
– Han hadde i hvert fall ingen skrupler med å gi og motta opplysninger fra overvåkningspolitiet. Hvor proaktiv han var, er det vanskelig å vite. Han visste om dette arbeidet, men var neppe en edderkopp som spant sitt eget nett, sier biografen.
Hun mener lite tyder på at Nordahl reflekterte så mye over at dette slett ikke var noe bra, men minner om at det skjedde i en annen tid. Det var først på 1990-tallet overvåking av annerledestenkende ble et tema.
Støttet Haakon Lie i 1967
Som en rød tråd gjennom biografien går forholdet mellom de to sterke menn i perioden: Nordahl og Einar Gerhardsen. Dette forholdet var ikke spesielt godt. Men Bjørnhaug er enig i at det er en del likheter mellom dem også. De delte de samme politiske visjonene, de var nøkterne – også materielt sett – de var profesjonelle organisasjonsmennesker. Og de samarbeidet. Samtidig skapte Nordahl en del problemer for statsminister Gerhardsen fordi han var så sterk. I sine dagbøker bruker Nordahl begrepet «Gerhardsendynastiet» – og slett ikke som en rosende merkelapp. Interessant er det også at i det store oppgjøret mellom Gerhardsen og Haakon Lie på Arbeiderpartiets landsmøte i 1967, støtte Nordahl Lie. Det var ikke mange andre som gjorde det.
Kulturinteressert
Fram til om lag 1930 drev Nordahl mest med politisk arbeid. Deretter var det fagforeningsarbeidet som opptok ham mest. LO ble hans organisasjon. Han ble nestleder i 1934, og konstituert leder i 1939 da den valgte lederen, Olav Hindahl, ble statsråd.
– Organisasjonen var hans drivkraft, og fagbevegelsen garantisten for de gamle klassiske arbeiderklasseverdiene, sier Bjørnhaug.
PÅ SVALBARD: Sommeren 1955 ble Konrad Nordahl invitert til å være med statsminister Gerhardsens følge til Svalbard. Her besøker de Kings Bay-gruvene. Noen år seinere skulle hendelser ved disse gruvene skape store problemer for Arbeiderpartiet.↔
Grøndal Foto SpitsbergenArbark
Nordahl var også til fagforeningsmann å være hele livet over gjennomsnittet kulturinteressert. Bjørnhaug mener dette antagelig stammer fra opplevelser han hadde med teater og annen kulturvirksomhet i det bergenske sosialistiske ungdomslag. Nordahl var belest, gikk på teater, konserter og kino. Han ble aldri noen karismatisk taler, men han forsynte seg godt av kulturinntrykk og ting han hadde lest i sine taler.
– Hva er det viktigste som står igjen etter ham?
– At han skapte en godt organisert, sterk, sjølstendig og samfunnsbevisst fagorganisasjon som tok samfunnsansvar, sier Inger Bjørnhaug.
Gammelmannsnostalgi
Som pensjonist ble han mer kritisk til utviklingen både i Arbeiderpartiet og i samfunnet som sådan. Historikeren forklarer dette med at han var som både Gerhardsen og de fleste andre, knyttet til sin tid. Litt gammelmannsnostalgi var det kanskje, men han løftet også fram nye ting som for eksempel forurensningsspørsmålet. Der var han forut for sin tid.
jan.erik@lomedia.no
