merete.holtan@lomedia.no
sissel@lomedia.no
SISSEL M RASMUSSEN LO MEDIA
«Det er Svalbard som er hjemmet mitt. Det er her jeg vil være, men nå blir jeg jaget bort.»
Navn: Sander Sårheim
Alder: 26
Vokst opp: Født i Nordfjordeid. Kom til Longyearbyen da jeg var fem dager.
Arbeidsoppgaver i gruva: Gruvearbeider. Bolter, kjører shuttlecar og kutter.
Hvorfor jeg kom til gruvene: Pappa, mamma og storebror jobba her.
Hva jeg skal gjøre nå: Jeg har allerede flyttet til Ålesund med familien. Nå vet jeg ikke hva jeg skal drive med.
At gruva legges ned, er ikke bare vemodig og trist. Jeg er forbanna. Jeg skjønner ikke logikken, jeg bare skjønner det ikke, og jeg tror egentlig ikke folk forstår hva kullet her brukes til. Det er det reneste som finnes og brukes i metallurgisk industri. Det betyr at det blant annet er med og bidrar til at det lages smarttelefoner.
Legger vi ned her, startes en ny kullgruve opp et annet sted, som i Kina. Vi i Norge klarer ikke å redde verden, men vi skal være så jævla gode, vi skal ikke ha det på oss at vi ikke er klimavennlige. Jeg mener vi kan åpne en ny gruve her. Da hadde jeg og Natalie og de to små barna våre fremdeles bodd her. Nå har vi flyttet til Ålesund, og jeg pendler opp. Jeg føler ikke at vi hadde noe valg, selv om jeg vet hvor fint det er å vokse opp her. Jeg hadde hele byen som lekeplass da jeg var liten.
Det jeg kommer til å savne mest, er samholdet her oppe. Vi er jo i lag inne i dette svarte hullet hele tida, jeg er jo mer med arbeidskameratene mine enn dem der hjemme, egentlig. Du kan kalle det en liten familie. Og så er vi avhengige av å stole på hverandre og samarbeide. Du finner ikke det samme miljøet noe annet sted, vi er så sammensveisa. Er jeg i dårlig humør en dag, kan jeg få trøst. Men jeg får også være i fred hvis jeg vil, vi leser hverandre godt.
Det er Svalbard som er hjemmet mitt. Det er her jeg vil være, men nå blir jeg jaget bort. Jeg har akseptert det, vi kan ikke stå med høygaffel og banke på døra på Stortinget hele tida. Men skulle det åpne ei ny gruve, hadde jeg jubla.
SISSEL M RASMUSSEN LO MEDIA
«Man blir litt stum av beundring over hvor snevert folk ser på miljø.»
Navn: Birger Olav Guttormsen
Alder: 61 år
Vokst opp: I Dyrøy kommune i Troms
Arbeidsoppgaver i gruva: Elektriker
Hvorfor jeg kom til gruvene: Var FN-soldat i Libanon i over 40 varmegrader og ville søke meg til et sted det aldri kunne bli så varmt.
Hva jeg skal gjøre nå: Bli pensjonist med hobbyprosjekter i Steinkjer.
Jeg har snart vært gjennom fem nedleggelser på Svalbard: av Gruve 3, Svea Vest, Svea Nord og Lunckefjell, og nå står Gruve 7 for tur. Jeg har vært med å bygge opp gruver fra grunnen og vet at når hun begynner å nærme seg tom, må vi finne et nytt fjell. Og i Bassen på andre sida her kan vi drive i 30-40 år til. Det synes jeg vi skal.
For når vi legger ned på Svalbard, hva har vi igjen av helårs arbeidsplasser da?
Alt er jo miljø. Miljø, miljø, miljø. Gruvedrift på Svalbard er en het potet å ta i fordi det handler om kull, og kull er en miljøversting. Men som jeg har sagt til folk: Kull er ikke kull. Kullet vi har i Gruve 7 går til metallurgisk industri, og den industrien må vi ha, om vi skal ha TV, mobil, vindmøller og solcellepanel.
Nå skal vi ha solcellepanel på Svalbard, et sted som har seks måneders mørketid! Og så skal vi legge ned her mens Norge importerer kull fra andre siden av jorda. Man blir litt stum av beundring over hvor snevert folk ser på miljø.
Jeg var med å slukke brannen i Svea Nord for tjue år siden, som en av to røykdykkere. Høyspenten gikk, og du kan jo slå av lyset i ei gruve og prøve å finne fram: La jeg fingeren på maska mi, kunne jeg knapt se den. Brannslangen var livlinja mi, med den visste jeg hvor jeg skulle gå for å få frisk luft. Så det gikk bra. Det var ikke min tid. Klokka mi var ikke var på null ennå.
SISSEL M RASMUSSEN LO MEDIA
«Det burde være mulig å åpne en ny gruve, hvis ikke kommer russerne og gjør det.»
Navn: Gerhard Horvei
Alder: 28 år
Vokst opp: I Bergen
Arbeidsoppgaver i gruva: Gruvearbeider. Kjører mye shuttlecar.
Hvorfor jeg kom til gruvene: Jeg søkte spenning.
Hva jeg skal gjøre nå: Jeg vet ikke.
Både Svalbard og jobben er unik. Her er det masse fine folk, og masse rare maskiner jeg ikke har sett noe annet sted.
Det er helt sykt at gruva skal legges ned. Svalbard er jo kull. Longyearbyen hadde aldri fantes om det ikke hadde vært kull. Uten kull er det bare forskning og en haug med turister igjen, og tilstedeværelsen av nordmenn her er jo viktig. Det er gjort noen rare politiske prioriteringer. Det burde være mulig å åpne en ny gruve, hvis ikke kommer russerne og gjør det. Så ustabil som verden er nå, burde vi ta ut kullet her. Det er bedre enn at det tas ut i Kina.
Det er kjekt med litt action. Når lydene i fjellet begynner å bli ekstreme, når det drønner og smeller som om noen bruker sprengstoff, er det ingen her som blir redde. I starten var det noen lyder som var litt uvante. Da var det bare å se på de erfarne: Hvis ikke de ble urolige, var det ikke noe grunn til at jeg skulle bli det heller.
I år fikk vi besøk av isbjørn på hyttetur, vi var på en tretti kvadratmeter stor trebu uten strøm og toalett. Vi hadde vært på reinsdyrjakt og fikk skutt to stykker som vi slaktet på stedet, hode og skinn og rester blir mat for rev og andre dyr. På kvelden, da vi holdt på lage taco på en gasskomfyr, hørte vi noe skyting. Det viste seg å være et signalskudd fra mannen på nabohytta, vi så røyken komme opp av ryggen til isbjørnen. Det var bare et smellskudd, så den loffet uskadet videre. Det var spennende.
Når jeg kommer ned til Bergen igjen, blir det fort kjedelig, og mer stress. I Longyearbyen er det ikke der samme tidspresset som i en storby.
SISSEL M RASMUSSEN LO MEDIA
«Det kom et satans drønn. Så for vi på Stationen og drakk oss dritings.»
Navn: Egil Nikolai Hagen
Alder: 22 år
Vokst opp: I Longyearbyen
Arbeidsoppgaver i gruva: Gruvearbeider. Kutter kull.
Hvorfor jeg kom til gruvene: Det har alltid vært drømmen.
Hva jeg skal gjøre nå: Flytte til Byneset utenfor Trondheim og lete etter en ny jobb. Skal være med på opprydninga i Gruve 7.
Å jobbe i gruva var det vi visste om her i Longyearbyen. Det har alltid vært gruva som har vært drømmen. Det er jo en forbanna stilig jobb. Jeg tror ikke du finner noe som kan sammenlignes i Norge. Det er jo rått: Det er lavt og mørkt, du kjenner det slår i fjellet, du ser ingenting, det er støv og mye lyd. Du blir kjent med Moder Jord på en helt annen måte. Du må være våkne og kunne lese fjellet.
Sommeren for noen år siden kjørte jeg CM-en (kuttmaskinen) og skulle kutte kull. Så tok vi et litt for stort område på en gang, så det begynte å dryppe litt inne i splittet. Så sprakk det opp i krysset og jeg fant ut at jeg fikk drite i CM-en og komme meg unna. Jeg småjogget en sju-åtte meter, så kom det et satans drønn og et slag i leggen og jeg ble kastet over ende. Halvannen meter bak meg lå det en svær vegg av stein. Det tok cirka to måneder å finne CM-en inne i raset.
Det var ikke akkurat min stolteste dag på jobb, for det var min feil. Jeg tok altfor mye og i feil rekkefølge. Jeg hadde nok litt flaks. Jeg og han som kjørte shuttlecaren kom begge unna. Hadde jeg blitt stående litt til, hadde jeg nok fortsatt stått der.
Etter at det skjedde, gikk vi opp til nærmeste telefon og varslet produksjonsstigeren. Så fòr vi på Stationen og drakk oss dritings.
Jeg har ikke vært redd i ettertid. Vi skjønte hva som var årsaken til raset, og det var ikke fjellets skyld.
Jeg og samboeren min får et barn i sommer og flytter til Byneset utenfor Trondheim. Jeg sliter med å forstå at det er slutt med kull på Svalbard, men det er fint å tenke på at vi skal ha ei jente.
Sissel M. Rasmussen
Sissel M. Rasmussen
